Statssekretær Mina Gerhardsen fremhever i sitt innlegg 7. januar at regjeringen har store ambisjoner for norsk film. Så lang har denne ambisjonen hatt som mål å produsere norske filmer, oppnå høye besøkstall og få internasjonale priser. Men filmåret 2012 har vist oss at disse målene kan oppnås uten at hverken flertallet av filmene eller de kvalitativt beste filmene når det publikum de var tiltenkt.
To norske filmer tok det store besøket på kino i 2012, Kon Tiki og Reisen til julestjernen. Seks – åtte kvalitetsfilmer feilet i sitt forsøk på å nå publikum og et tilsvarende antall floppet. De siste kan vi glemme, men de smale kvalitetsfilmene som ikke når ut, bør vi være opptatt av. Mode Steinkjer påpeker dette i sin artikkel «Det bratte filmåret».
Uten å henge ut noen, må det være mulig å påpeke at i en periode på ni uker ble det i fjor høst lansert seks filmer som fortjener betegnelsen smale kvalitetsfilmer (både spillefilmer og dokumentarer). Med ett hederlig unntak, oppnådde ingen av disse filmene et publikumsbesøk man kan være fornøyd med.
Årsakene er flere. En av dem er at hverken regjeringen eller norske produsenter (igjen med et par hederlige unntak) har en bevisst politikk for formidling av film, det vil si en politikk for å tilrettelegge for filmens møte med publikum etter at den har hatt premiere.
Norske produsenter lanserer sine filmer hovedsakelig i løpet av noen få høst- og vintermåneder, uten å ta hensyn til at det da blir stor konkurranse både om kinosaler og publikum. For smale filmer kan dette være ødeleggende. Disse filmene trenger lang tid på programmet og gode visningstider. Men det er ikke kinoene i stand til å gi dem, når de alle kommer på samme tid. Disse filmene trenger også en spesiell lansering og oppfølging etter premieren, for eksempel i form av arrangementer, regissørbesøk, festivaloppsetning eller lignende. Og de er ofte svært godt egnet som skolekino.
Regjeringens filmpolitikk som i årene etter 2005 i så stor grad har vært rettet mot produksjon, har i realiteten medført at denne type filmer har fått en stemoderlig behandling. For eksempel er midlene til «allmenne filmkulturelle formål» kuttet ned. Midlene til filmfestivaler, cinematek, lokale filmtiltak, regionale tiltak for barn og unge og skolekino er de siste årene beskåret, fordi Film & Kino som har ansvaret for disse formålene, har fått sine inntekter sterkt redusert.
Kort sagt, dersom regjeringen ønsker å opprettholde sine høye filmambisjoner må det legges større vekt på at de produserte filmene også når sitt publikum. Da må filmpolitikken vris, og deler av bevilgningene må omfordeles fra produksjon til formidling. Det er på tide med en ny filmpolitikk, en ny formidlingspolitikk og en ny formidlingsstrategi.
