Kvinner er det nok av i Cannes, men da fortrinnsvis på høye hæler og/eller sommerlett (av)kledd. It’s a World of Men, og det blir filmer deretter. Gudskjelov hadde festivalen anstendighet nok til å la Julie Bertuccelli avslutte med sin
Treet (Arthaus), og selv om hun neppe hadde Lars von Trier i tankene da hun la Charlotte Gainsbourg i fosterstilling ved røttene til filmens tre, så er det en fantastisk kommentar til von Triers eksesser fra fjorårets konkurranseprogram. Julie Bertuccelli uttrykker seg annerledes om sorg (denne gangen etter sin mann og ikke sitt barn) enn von Trier – kan man trygt si – og undertegnede takker Bertuccelli for det.

Mike Leigh

Det finnes fortsatt noen mannlige regissører i Bergmans og Antonionis ånd, der kvinners liv og erfaring fortsatt har relevans. En av dem er Mike Leigh. Om det er en hån mot filmkunsten å ikke gi hans
Another Year en pris skal undertegnede ikke mene for mye om, men at det var en av festivalens beste filmer er det ingen som helst tvil om. SF har rettighetene i Norden, og det blir en fryd å presentere filmen under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august.

Mike Leigh vant i 1996 Gullpalmen med
Hemmeligheter og løgner, der nettopp kvinners univers er filmens hovedanliggende. I årets Gullpalmevinner av Apichatpong Weerasethakul,
Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives, handler det om en mann på dødens rand (med sviktende nyre) som bl.a. møter sin kone igjen som gjenferd, og der kopulering mellom en prinsesse og en mallefisk er et av filmens høydepunkter. Hva trenger vel en kvinne en mann til? Det er mye buddhisme, naturfilosofi og -poesi i Weerasethakuls filmer, men jeg tror dessverre ikke norske kinoer står i kø etter å få ham på repertoaret.

Dansk Afghanistan-dokumentar

Vinner av Kritikeruken var den danske dokumentaren
Armadillo i regi av danske Janus Metz Pedersen. Dessverre blir denne filmen som skal handle om danske soldaters tjeneste i Afghanistan også en film om disse mennenes (jeg vil si guttenes) forhold til kvinner. I en påtrengende sekvens fra en såkalt avskjedsfest fokuseres det kun på en innleid kvinnelig stripper, og enda et par ganger når de er i Afghanistan legges det inn glimt av at de er jevnlige brukere av porno på internett. Er dette representativt for 300-350 timers opptatt materiale som skal ned til 100 minutter? It’s a Man’s World. Mest av alt syns undertegnede synd på de unge guttene som er blitt utlevert på denne måten. Samtidig dreper de etter boka, og det er det de er blitt kritisert for. Hva om en kvinne hadde ønsket å lage den filmen (konferer Kathryn Bigelows
The Hurt Locker)? Men debatt er det blitt, og Arthaus tar filmen i norsk distribusjon.

Sterke filmer i sideprogrammene

To av de nydeligste filmene på årets Cannes-festival fant man i Regissørenes fjorten dager (Quinzaine des réalisateurs): Fabienne Berthauds
Lily Sometimes, med Ludivine Sagnier og Diane Kruger som et uatskillelig søskenpar (vant prisen Art Cinema Award) og Michelangelo (apropos Antonioni) Frammartinos
Le quattro volte; en humoristisk lovprising av det jordnære livet i en fjellandsby i Italias Calibria, helt uten dialog (vant prisen Label Europa Cinemas). Nevnes skal også Derek Cianfrances
Blue Valentine fra Un certain regard-progammet (opprinnelig fra Sundance). Michelle Williams stiller sterkt til en Oscarnominasjon for sin rolle der.

Smale prisvinnere

Årets Grand Prix-vinner i hovedkonkurransen, Xavier Beauvois’
Of Gods and Men (Arthaus), ble av mange tippet til årets Gullpalme. Et sobert verk om tro (og menn), i motsetning til juryprisvinneren
A Screaming Man av Mahamat-Saleh Haroun, som er et sobert verk om svik (og menn). Sistnevnte kommer neppe i norsk distribusjon, heller ikke regiprisvinner Mathieu Amalrics hysteriske
On Tour eller koreanske Lee Chang-dongs manusprisvinner
Poetry. Tim Burtons jury valgte ikke akkurat publikumsvennlige prisvinnere; ihvertfall ikke for Nord-Europa.

Skuespillerprisene

Skuespillerprisene ble fordelt til alle de store europeiske landene (se bort fra Tyskland som ikke hadde film i konkurransen) minus Storbritannia, som åpenbart er årets tilsidesatte europeiske nasjon. Tim Burton vil tydeligvis ikke ha hengende ved seg at han favoriserte sitt nye hjemland, England (Fidalgo har heldigvis kjøpt Ken Loachs dypt nihilistiske thriller
Irish Route). Mest fortjent er Juliette Binoches pris for sin rolle i Abbas Kiarostamis
Certified Copy. I tillegg til Leigh er Kiarostami en av få gjenlevende store humanister i verdens filmkunst. Men også Javier Bardem og Elio Germano i henholdsvis Alejandro González Iñárritus
Biutiful og Daniele Luchettis
La nostra vita gjør formidable rolletolkninger i to filmer som føyer seg godt inn i en sør-europeisk (eller latin-amerikansk) machokultur. Nordisk Film Distribusjon har rettighetene til Iñárritus film, mens det er høyst usikkert om
La nostra vita vil få norsk kinodistribusjon.

Filmer utenfor konkurranse

Men vi kan ihvertall glede oss til flere filmer fra festivalens offisielle program som ikke var i konkurranse: Oliver Stones
Wall Street: Money Never Sleeps (Fox), Woody Allens
You Will Meet a Tall Dark Stranger og Olivier Assayas’
Carlos (begge Scanbox), pluss Stephen Frears’
Tamara Drewe som er kjøpt for Norden av Smile Entertainment og som vi regner med at det blir knyttet en norsk distributør til med det første.

Det er å håpe og tro at flere av disse filmene finner sin plass i hovedprogrammet til Den norske filmfestivalen i Haugesund 21. – 26. august.