Svenske Lucas flytter fra Stockholm til en liten norsk by og forelsker seg umiddelbart i Susanne, keeper på det lokale jentelaget. Han blir kjent med den overvektige og sexfikserte sønnen til treneren. Med ham som sparringspartner, legger Lucas en plan for å vinne Susannes hjerte. Han blir med det lokale guttelaget til Norway Cup, for å bli kjent med henne.
Men Susanne har kjæreste og Lucas skal raskt forstå at veien til kjærlighet kan være brolagt med løgner og uvennskap.
Filmen har premiere 25. mars, og vi har stilt regissør Kristoffer Metcalfe fem spørsmål om film, fotball og forelskelse.
1. Filmen ble innspilt under fjorårets Norway Cup. Er det mange av de 30 000 deltakerne som kommer til å se glimt av seg selv i filmen?
Det er det nok. Ikke alle 30 000 selvfølgelig, men store deler av filmen ble filmet under cupen. Kikker man nøye etter, og husker at man var der samtidig med filmteamet, så kan man kanskje det. Det sikreste er nok å ha med en kikkert på kinoen, siden man blir veldig liten i bilder med mange mennesker.
2.
Amors baller er din regidebut i langfilmformatet, hvordan var overgangen fra kortfilm?
Det var kjempeskummelt. Alt er så mye større og mye mer alvorlig. Noen ga oss flere millioner kroner for å lage filmen og de vil ha pengene sine tilbake, noe som også er mitt ansvar. Samtidig skulle jeg ikke tenke på ansvaret, men bare jobbe for å bevare det nære, personlige og humoren. Jeg kjente veldig på at jeg var en blanding mellom militær general, poet og humorist. Men det mest fantastiske med langfilmformatet er at man har mye lengre tid til å bli kjent med og bli glad i karakterene man forteller om, enn man har i det korte formatet.
3. Hvem synes du skal se
Amors baller?
Alle som husker hvordan det var å være ungdom. Alle som er ungdommer og alle som gleder seg til å bli ungdom. Tiden som både er den mest fantastiske og den aller verste, men samtidig den viktigste man har i livet.
4. Du har også skrevet manuset til filmen sammen med Frederick Howard, Peder Fuglerud og Stian A. Eriksen. Er det deres egne opplevelser på Norway Cup dere har skrevet om?
Jeg har ikke selv vært på Norway Cup eller spilt fotball, men det har ikke hovedpersonen i filmen heller. I likhet med ham har også jeg vært på festivaler og gjort ting jeg ikke kunne noe om, fordi jeg kanskje var forelsket. De andre som var med å skrive, før jeg kom inn i prosjektet, har både spilt fotball og vært på Norway Cup. Det ble dermed en fin dynamikk mellom forskjellige erfaringer som filmen også baserer seg på; være fremmed i et nytt og voldsomt miljø.
5. List opp dine topp tre filmer fra idrettsmiljøet.
Det er jo ikke så mange filmer som lages fra idrettsmiljøer, men for meg er det tennisfilmen
Wimbledon (2004). Oliver Stones
Any Given Sunday (1999) og
Bend It Like Beckham (2002) jeg liker godt.
