Kinokonferansen er i gang i Fredrikstad. Programmet preges av at både bransjen og verden er i endring. Sentrale emner på konferansen er kunstig intelligens, kinopolitikk, kinoavgiften og hvordan øke barn og unges kinobesøk.

Mandag kunne ordfører Arne Sekkelsten (H) ønske de 185 deltakerne velkommen, mens leder av kulturkomiteen på Stortinget, Grunde Almeland (V), sto for den offisielle åpningen, og Jørgen Stensland ledet deltakerne gjennom dagen.

Almeland ønsket velkommen til det han betegnet som et imponerende program. I sitt åpningsinnlegg tok han for seg utfordringene, men også mulighetene kinoene nå står overfor, og hvorfor kinoen fremdeles har en helt spesiell fascinasjon. Han snakket om hvordan kinofilmen kan starte samtaler og nevnte eksempler som politisk bruk av film under andre verdenskrig, da superhelten Captain America oppsto og kjempet mot nazistene.

Almeland understreket ikke minst kinoens styrke – dens sosiale funksjon.

Kinopolitikk og kulturbudsjettet

Første programinnslag for dagen var en paneldebatt om kinopolitikk. Panelet ble ledet av Einar Aarvig. I debatten deltok Torstein Tvedt Solberg (Ap), Tage Pettersen (H), Åslaug Sem Jacobsen (Sp), Grunde Almeland (V) og Silje Hjemdal (Frp).

Debatten viste at det er stor enighet blant politikerne om å støtte opp rundt kinoene, selv om det er noen nyanser i tilnærmingen. Diskusjonen gikk til en viss grad på kommunal eller privat drift.

Venstres Grunde Almeland åpnet debatten og understreket behovet for et godt tilbud over hele landet. Han mente det var viktig å støtte mindre aktører og Bygdekinoen. Han påpekte at endringene kinoene nå står overfor vil kreve bedre utstyr og arealer, og at det derfor må etableres gode støtteordninger. Venstre ønsker også økt samarbeid mellom offentlige og private aktører.

Tage Pettersen (H) understreket det overordnede prinsippet om at kinoen er en viktig del av kulturtilbudet, og at bransjen trenger rammevilkår som fremmer utviklingen. Dette inkluderer for eksempel muligheten for skjenkebevilling og tidligere åpningstider på søndager.

Silje Hjemdal (Frp) påpekte at kinopolitikk kanskje ikke var hovedfokus i partiets program, men hun hadde klare meninger. Hun ønsket å fjerne «dusteregler» som helligdagforbudet og kinoavgiften. Hun mente at det ikke var så viktig hvem som drev kinoene, da de spilte en viktig rolle som kulturtilbydere både lokalt og nasjonalt. Hun argumenterte for at endringer burde komme fra bransjen, ikke politikerne.

Åslaug Sem Jacobsen (Sp) fremhevet film som den kunstformen som flest forholder seg til. Over halvparten av kommunene i Norge har kinoer, og av dem er halvparten kommunalt drevne, spesielt i mindre steder. Hun understreket viktigheten av å sikre at kinotilbudet når ut bredt, og nevnte støtte til Bygdekinoen i Finnmark som et eksempel på dette. Hun mente at alle burde ha tilgang til kino uansett hvor de bor, da det handlet om røtter, identitet og historie, og derfor var viktig for Senterpartiet å ha en aktiv filmpolitikk.

Torstein Tvedt Solberg (Ap) understreket den tverrpolitiske enigheten om viktigheten av kinopoltikk som en del av kulturpolitikken. Han påpekte kinoens unike posisjon som når ulike sosiale lag og aldersgrupper. Han mente at kinoen var en viktig brikke i det kulturelle økosystemet, selv om de fleste kommunale kinoer gikk med underskudd.

Kinoens rolle som lokalt økosystem

Panelmedlemmene var enige om at kinoen ikke bare var viktig for kulturen, men også for det lokale næringslivet.

Sem Jacobsen (Sp) viste til sin hjemkommune, Notodden, der kultur og kino i samme bygning hadde blitt en drivkraft for kommunen. Hun mente at steder med mange funksjoner gir folk tilgang til et bredere kulturtilbud.

Almeland (V) refererte til ringvirkningsanalyser som viste at alle aktører drar nytte av kinoen, og at politikere som er oppmerksomme kan skape møteplasser for befolkningen som alle kan dra nytte av.

Tvedt Solberg (Ap) uttrykte bekymring for at høyresiden etter valget kunne forsøke å privatisere kinoer for å balansere budsjettene, slik som hadde skjedd i Sverige.

Høyre-representanten Tage Pettersen viste til sin hjemby Moss, der en lignende tilnærming hadde vært en suksess med kultur, kino og restauranter som en del av Møllebyen, som også hadde fått skjenkebevilling på kinoen.

Kinoavgiften

Kinoavgiften var et sentralt tema, og regjeringen planla å presentere en ny filmformidlingsstrategi tidlig neste år.

Tvedt Solberg (Ap) forklarte at de hadde forstått at mange ikke var tilfreds med hvordan Norsk filminstitutt (NFI) formidlet midler. Senterpartiet var skeptisk til at pengene gikk til NFI.

Hjemdal (Frp) mente at NFI hadde for mye makt og at det var nødvendig å vurdere ulike strukturer. Hun oppfordret til åpen debatt og innspill.

Senterpartiets Sem Jacobsen påpekte at filmforliket kom i forbindelse med omorganiseringen av Film & Kino, og at det nå var på tide å revurdere det. Regjeringspartiene hadde også foreslått en 5% avgift på strømmetjenester.

Høyre var enig i at det var på tide å se på filmforliket på nytt, og de var åpne for å øke andelen av de 30 millionene som kom inn via kinoavgiften, som skulle tilbake til bransjen. Dette var noe Venstre kunne støtte:

«En stor del av pengene har blitt tildelt andre former, og for lite har gått til kinotiltak. Det er store muligheter for et forlik.»