Det er godt over et år siden Rolv Gjestland gikk over i pensjonistenes rekker etter nesten 40 år i Film & Kino. Det har ikke gått ubemerket hen. I oktober reiser han til Los Angeles for å motta Samuel L. Warner Memorial Medal for 2023.

16.- 19. oktober arrangeres Media Technology Summit i Los Angeles, en fire-dagers event i samme bygget som Oscar, Dolby Theatre.

Prisen deles ut av SMPTE (Society of Motion Picture and Television Engineers) som er den store organisasjonen i verden for de som jobber teknisk med film, TV og media. Det er ikke hvilken som helst pris han mottar. Blant de tidlige vinnerne er Ray Dolby og Ioan Allen som er de to sentrale innenfor Dolby. Det er Tomlinson Holman som lagde THX. Og ikke minst Walter Murch, som designet lyden til Apocalypse Nå. I fjor var det John Meyer med Meyer Sound. Og andre.

For Gjestland har publikum alltid stått i fokus:

– Filmen er ikke ferdig før den er vist for publikum. Det har vært mitt slagord gjennom hele karrieren min. Og jeg har jobbet veldig tett med filmskaper hele veien. Jeg har til og med gifta meg en filmprodusent en gang.

– En av grunnene til at de har sett på meg er det med å lage det kino-rommet hvor man skal ivareta lyden på en god måte. Den må være god selvfølgelig. Og så skal den reproduseres i kinosalen. Da har man systemene som Dolby lager og andre. Og så har man utstyrsleverandørene som lager utstyrer for å kunne gjengi dette. Så skal det gjengis i den salen og alle sammen skal ha en god opplevelse. Det handler om akustikken, det handler om stolene og alt det. Hele opplevelsen og lyden. Du skal ikke gå ut av en film og si at det var utrolig bra lyd. Du skal gå ut og si at det var en utrolig bra film. Hvis bare du husker lyden så har det vært noe gærent med filmen, sier Gjestland.

Muligheter og begrensninger

– Det har vært en greie at filmskaper ikke har vært så flinke til å forstå muligheter og begrensninger i kinorommet. De har vært opptatt av sine produkter, men ikke så opptatt av hvordan de skal ta det som filmskaperne har skapt og reprodusere det tilnærmet identisk, likt med det de hører. De som lager lydutstyr og sånt, lager ofte noe som skal gi mye fetere lyd enn det filmskaperne har. Det er ikke det vi skal. Vi skal ha den riktige lyden. Og få til den samdialogen mellom de som lager film og de som ser filmene. Det er en utfordring for hele kinobransjen. Den sitter som en siste ledd for i forhold til produksjonen.

Jeg er dedikert på at kinorommet er en del av filmproduksjonen, det er kanskje det som har vært årsaken til at jeg har fått denne prisen. Så vil jeg gjerne takke Film & Kino som har gitt meg det handlingsrommet, tilliten og de mulighetene og ressursene som jeg har klart å utvikle meg fra jeg begynte i 1984.

Den gang da jeg skulle reise rundt og se på hvorfor filmene ble ødelagt, hadde ikke kinoene lenger dedikerte maskinister som passet på. Jeg fant fort ut at det ikke er utstyret som ødela, det var folk. Eller mangel på folk. Så jeg begynte å jobbe med opplæring av teknisk personale, men jeg begynte også å jobbe med design av kinoer. Det har vært min kjepphest, det min karriere har dreit seg om. Film & Kino har hele tiden gitt meg mulighetene. Jeg har skrevet bøker, jeg har holdt foredrag, og fått veldig frie hender på det. Jeg skal dele den prisen her med Film & Kino, og er takknemlighet for all backingen og inspirasjonen jeg har fått av dem.

Kjempestolt

–Noe av det første jeg gjorde da jeg ble ansatt i Film & Kino i 1984 var å bli medlem i SMPTE, som jeg ble anbefalt. Jeg dro til New York på deres SMPTE-konferanse, det var den første utenlandske konferansen jeg dro på. Den gangen hadde bransjen mye videre perspektiv, kino, film, TV alt sammen. Det var veldig mye samme møteplasser. Nå er alt mye mer spesialisert, kinoene har sine eventer, fotografene har sine og alle de andre.

Gjestland har tidligere vært med i styret i den nordiske seksjonen av SMPTE.

Sentralt i Gjestlands arbeid har vært arbeidet med design av kinoer, noe han også har skrevet bok om for UNIC, «How to design a cinema auditorium».

– Den har blitt veldig godt mottatt og har blitt lagt merke til. Noe han mener har bidratt til at han får Samuel L. Warner Memorial Medal for 2023.  – Jeg får bare bukke og takke og si at det synes jeg var uvanlig hyggelig. Overraskende. Jeg hadde aldri ventet til å bli bransjekjent i Europa og langt mindre i Amerika, så det var veldig overraskende. Men selvfølgelig gjør det meg kjempestolt.

Unike kinoer

Den lange karrieren i Film & Kino har gjort at Gjestland har satt sitt preg på kino-Norge. Han har hatt mer enn en finger med når nye kinoer har blitt bygd eller gamle fornyet.

–Noe av det som gjør det morsomt å jobbe i Norge er at alle kinoene er unike. På små steder er det ofte i kombinasjon med aandre funksjoner. Det kan være konferanser, men også teater og konserter og annen bruk av salen. Ofte samfunnshus-type saler, så det er mange hensyn å ta. Også har de av og til en mer dedikert kinosal i tillegg.

– Norge ligger veldig langt fremme når det gjelder kvalitet. Jeg har tatt litt æren for det, for jeg har vært veldig på å prøve å skape den kombinasjonen og stoltheten av den kinoen de skal lage lokalt. Når folk i Vadsø har vært i Oslo og kommet hjem, så sier de at kinoen vår er minst like bra. Dolby Atmos, som kanskje er noe av det som er stort på kino for tida, det begynte jo ikke i Oslo. De var veldig sent. De begynte i Kristiansand. Også var det jo mange av de små kinoene rundt omkring som fulgte etter og Notodden ble første kino i verden som hadde alle salene Atmos-sertifisert. Også etter hvert så kom det da også til Oslo, men det tok litt tid.

Publikum i sentrum

– De største kjedene har ofte maler som de bygger kinoer etter. Sånn gjør vi det. Også går de inn på en eller annen tomt hvor det ikke er noe annet, og bygger en kino der. Men de fleste kinoene i Norge er skreddersydde, og det er det som har vært utrolig moro å jobbe med.

Å gå inn i eksisterende bygg og prøve å få det maksimale ut av det. Der har jeg fått meg masse erfaring og kompetanse på hvordan du best skal utnytte de arealene du har til rådighet. Mitt fokus er alltid kinogjengeren. Så jeg kaller meg ofte profesjonell kinogjenger. Fordi jeg prøver å ha kinogjengers perspektiv mot kinoen som kanskje er mer bekymret for hva det koster. Arkitekten som gjerne vil lage et monument, og som er opptatt av sine overordnede estetiske visjoner som ofte kan være i konflikt med de mer funksjonelle. Andre som liksom har sine greier. Så prøver jeg å se hvordan en kinogjenger opplever å gå på denne kinoen og tilpasse den til forskjellige typer mennesker. Det skal funke for alle – unge som eldre. 

–Hvis du skulle nevne tre kinoer, hvilket ville det vært?

– Det er fryktelig vanskelig. Jeg nevnte Vadsø, en liten kino på et. lite sted. Da den ble bygd, var det den beste kinoen i Norge. De ville ha en kinosal som hadde moderne kvaliteter. De var litt pionerer på det å lage ekstra komfort, bord, reclinere, Dolby Atmos 4K RGB laserprojektor, svart mørk sal med stort lerret. Alt tilrettelagt. Så den salen er kanskje blant de beste kinosalene i Norge.

Når man lager større prosjekter med flere saler, så handler det ofte om å få kabalen til å gå opp. Hvordan du skal stable kinoene i forhold til salene. Og hele måten folk beveger seg på. For eksempel Ringen Kino er et eksempel på hvor vi fikk den der kabalen til å gå opp. Du må ned på et foajeer-nivå. Det var 35 mm fremdeles, men det var nesten blitt digitalt. Du har en stor kiosk. Og så har du en kontrollpunkt hvor du går ned i etasjen under og har atkomst til alle salene der. Når du er ferdig der så går du ut utgangen og kommer ut døra ved siden av der hvor du går inn i bygget.

–Men kafeen har aldri fått funke på Ringen?

–Nei, det er kanskje et svakt punkt. Den ble designet etter at vi hadde laget det meste. Så fant Oslo Kino ut at de ville ha en kafé. Men vi fikk aldri integrert den ordentlig, dessverre. For det er egentlig en veldig god idé. Men den burde hengt mye tettere sammen med foajeen. Men selve logistikken i huset synes jeg er veldig god. Det er utrolig effektivt. Ja, det er veldig gode saler der også.

Symra er også en kino som er ekstremt effektiv i arealbruken. Og vi fikk til veldig gode løsninger. Og det er alltid en hyggelig tilbakemelding når kinoen sier at vi burde ha bygd flere saler. Da har man kanskje gjort noe riktig.

Det neste store

–Nå er det laser som er det siste innen prosjektorer, men når forsvinner projektorene?

–Jeg tror det er et stykke frem. Samsung kom med sin løsning for noen år siden. Men den fikk ikke den responsen som de kanskje hadde håpet på. Det finnes nesten ingen installasjoner i verden. Skal vi tippe størrelsesorden 25-30. De virker ikke så interessert i å selge sine aktiv LED-skjermer.

Det er for dyrt. Det er kanskje punkt 1. Punkt 2 er at når du lager en skjerm så kan du ikke lage den i alle mulige størrelser. Du har et visst antall piksel og en pikseltetthet som man må forholde seg til. Så skjermen til Samsung for eksempel den er enten 10 meter brei eller 14 meter brei. Og da må du designe salen etter det. Ikke noe som passer til salen. Og 10 meter som de fleste installasjonene er, er i dag ikke noe stor sal. Og hvis da utstyret koster mange millioner kroner så skal det mye til å få økonomi i en sal med 10 meter skjerm. 

Responsen blant filmskapere har jo vært marginal. Fordelen med disse LED-skjermene at er det svart så er det helt svart. Selv om det er lys på i salen så er lerretet svart. Og det er klart det er en kjempefin greie. Og du kan pøse på veldig mye mer lys. Kanskje 10 ganger mer lys enn du får med projeksjon. Men det forutsetter at filmene mastres  til det. Når det kun er noen få saler i verden så er det ikke så mange som mastrer filmer til disse salene. Dermed må de vise film med samme kontrast og dynamikk, altså lysnivå, som projeksjonskinoer.

–Hva tror du blir det neste store når det gjelder teknikk? Er det noe med mer å hente?

–De siste året har det handlet mye mer om stoler. Det er ikke så mange år siden stoler var bare noe man kjøpte for at man skal ha. Det var litt gode stoler, og så var det ganske gode stoler, og så var det klappseter.

Når jeg begynte så var det klappseter, og etter hvert så fikk vi faste seter. Så fikk vi seter med vipp i ryggen, og så fikk vi reclinere med motorisert fotstøtte.

Reclinere er suksess

 – Nå er det blitt greia. Kinoen tar litt høyere billettpris, og får igjen investeringen ganske fort. Før snakket man alltid om hvor mange plasser man kan klare å skvise inn i salen. Nå snakker man om hvor mange ganger man kan selge de plassene man setter inn. Det er et mye riktigere tall å ta utgangspunkt i. Hvis du da kan få litt mer penger for den stolen du selger, så tjener du mer penger. Amerikanerne sier at skal du tjene penger så må du sette inn reclinere. Så kan man si at hvis du sitter i en veldig god stol og har det veldig fett, så kanskje det også har en god innvirkning på filmopplevelsen din. Det er en bedre opplevelse. Til og med lyden blir bedre.

På en annen side kan man si at noen av de virkelig hyggelige kinoene jeg har vært på, har vært ganske dårlige. Det kan for eksempel være en fattig art-cinema med en veldig hyggelig  atmosfære.