Fotballtalentet Anja er ei tøff og livlig jente som ligger i konstant strid med klassekameraten Jonas. Så blir hun alvorlig syk, uten at det stanser hennes planer om å fortsette treningen og leve livet.
Skolekinonytt møtte regissør Katarina Launing på Filmens hus i forbindelse med hennes kinoaktuelle Kule kidz gråter ikke. Det er en følelsesladet filmskaper som forteller hun hadde med seg medisinsk ekspertise på settet for å få alt riktig i forhold til blant annet sykdomsforløp, hvordan Anja vil føle seg og hvilke apparater som befinner seg på rommet hennes til enhver tid. Men det stoppet der.
– Vi snakket om hvorvidt det ville være en fin opplevelse for barn som selv er rammet å få være med på filminnspilling. Men det er svært tøft og fysisk krevende å lage film, med varme, lange dager og mye venting. Da følte vi det var bedre for historien at vi får vist hvordan det er enn å plage noen som allerede er rammet.
Følelsen av autentisitet
Utgangspunktet for Kule kidz gråter ikke er den nederlandske barnefilmen Achtste Groepers Huilen Niet (Åttendeklassinger gråter ikke) fra 2012. Denne er i sin tur basert på barnebok ved samme navn, bygget rundt en historie fra virkeligheten.
Katarina Launing har jobbet som regissør siden hun gikk ut av regilinja på Filmskolen i Lillehammer og fikk sin langfilmdebut i 2009 med Julenatt i Blåfjell. Nederlandske Achtste Groepers Huilen Niet er ifølge Launing fortalt mer på en måte hvor publikum gis følelsen av å sitte og se på en film gjennom kameravalg, klassisk oppstilte bilder og kostymer.
– Jeg ønsker at publikum skal sitte med følelsen av å se på noe som faktisk skjer gjennom blant annet måten jeg har jobbet med skuespillerne og improvisasjon rundt scener i manus. Det er mange ting som er forskjellig fra den opprinnelige filmen. Men selve kjernen, med historien om jenta som møter utfordringen med tapperhet, er der og slår deg midt i hjertet.
Personlig tilknytning
For Launing var det spesielt to ting som gjorde at hun forsto historien hun skulle filmatisere.
– For det første er det hovedpersonen Anjas måte å møte utfordringene på. Det at hun nekter å gi seg, at hun står så støtt og ikke vil vise seg svak. Jeg er vant til å møte utfordringer på samme måte og kjente meg derfor igjen i det å ikke ville vise seg svak eller å gi opp og ta på seg offerrollen.
Launing har selv en datter som er omtrent like gammel som Anja, og hun husker godt selv hvordan det var å stå med et bein på vei inn i tenårene.
– Det er det som er sterkt med denne fortellingen – i en alder hvor du er ekstra sårbar og alt handler om å holde fasaden oppe, så blir du strippet i møte med noe alvorlig. Da må du ha kontakt med dine ekte følelser.
– For det andre så har jeg selv en halvsøster som døde for noen år siden, riktignok av en annen sykdom enn kreft. Jeg vet derfor noe om hvordan det preger en familie å ha en syk person i familien. Det er tøft, både for den som er syk og for pårørende.
Ta publikums følelser på alvor
– Er det annerledes å skulle behandle et alvorlig tema i en barnefilm kontra voksenfilm?
– Nei, det tror jeg ikke. Det man må tenke på er at det skal føles ekte, at det tar følelsene som er i fortellingen og publikums følelser på alvor. Yngre barn ser film på en annen måte, det er ikke sikkert de plukker de tingene som for oss blir svært sterkt. Filmen har fått aldersgrense «Tillatt for alle», men jeg vil nok si at man får mest ut av den fra åtte års alder og hele skalaen opp til voksen.
Kule kidz gråter ikke ble møtt med flere høye terningkast fra filmkritikerne i forbindelse med premieren 10. januar. Launing selv synes det er flott om filmen kan medvirke til at det gis plass i skoleundervisningen i forhold til filmens tematikk.
– Jeg blir veldig stolt og glad hvis Kule kidz gråter ikke kan brukes i undervisningssammenheng. Uansett om det handler om et alvorlig tema eller ei så har fortellinger helt siden leirbålenes dager vært en effektiv måte for et pedagogisk opplegg å nå frem. Hvis man tar til seg noe emosjonelt så er det også lettere å samtidig ta til seg fakta, avslutter Launing.
