22. juni 1941 gikk det nasjonalsosialistiske Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Krigen mellom de to landene skulle bli andre verdenskrigs største krigsskueplass og er viden anerkjent som «verdenshistoriens mest morderiske krig», med minst 75 prosent av alle dødsofre i den europeiske delen av verdenskrigen. Sovjetunionen led de ubestridt største tapene; 26,6 millioner sovjetiske liv gikk tapt innen krigen var over.
Blant de unge sovjeterne som meldte seg til militærtjeneste etter Tysklands angrep, var Vladislav Mikosha (1909-2004). Som krigsseiler og fotograf ble han sendt til fronten der han ved hjelp av kamera dokumenterte grusomhetene som inntraff i blant annet Sevastopol og Krim. Senere kom han til havnene i blant annet London og New York hvor han viste bilder og opptak som ga tyske og sovjetiske krigsofre et ansikt.
Nå kan du se Mikosjas krigsbilder på stort lerret i Gunilla Breskys Jag stannar tiden, en dokumentarfilm som viser en side av krigen som sjelden gis oppmerksomhet: sovjeterens.
Nakent og tungt om krigens virkelighet
Gunilla Bresky begynte å lage film i 1995 da hun dro til Russland, og siden har hun spesialisert seg på historier fra nordområdene samt ukjente historier fra andre verdenskrig. Det var under arbeidet med Blodveien, som tar for seg de russiske krigsfangene på Saltfjellet i Norge, at hun første gang var innom de russiske arkivene.
– Da begynte jeg å forstå hvilken skatt det finnes av bilder der som vi aldri har sett. Senere er det blitt den ene filmen etter den andre. Jeg hadde sett Mikoshas bilder tidligere og alltid lurt på hvem som tok dem og hvordan det var mulig å gjøre det. Det er ofte grusomme bilder, men det finnes en kunstnerisk kvalitet og de kan ofte være poetiske, forteller Bresky på telefon fra Sverige.
Jag stannar tiden er Breskys sjette film om andre verdenskrig. På grunn av sine tidligere filmer ble hun introdusert for Mikoshas hustru, Gemma Firsova. Etter å ha vunnet enkens fortrolighet, fortalte hun Bresky i hvilke arkiver bildematerialet lå bevart. Men vel så viktig ble Mikoshas krigsdagbøker.
– Gjennom dagbøkene kom jeg ham veldig nær, han skriver nakent og tungt om krigens virkelighet. Da jeg da fant bildene hans og begynte å sette sammen tekst og bilder, var det nesten en surrealistisk følelse. Tenk deg at noen kunne filme det og skrive det, og at jeg fikk jobbe med så fantastisk materiale!
Den kalde krigen er ikke over
I Russland regnes Vladislav Mikosha som en av de største krigsfotografene, og russisk TV har opp gjennom årene produsert flere ulike portretter av ham. Men her i vest er han så godt som ukjent, til tross for det imponerende krigsfilmmaterialet han etterlot seg.
– Svaret er enkelt: Han er russer! Andre verdenskrig ble vunnet av amerikanerne og britene. Over 26 millioner sovjetiske borgere døde for å stanse Hitler, og det vet vi i vest ingenting om. Og enda verre: Vi er ikke engang interesserte. Det skyldes den kalde krigen som fremdeles pågår; Først var Sovjetunionen den store fienden, og da det senere ble Russland så ble det jo ikke noe bedre av den grunn, mener Bresky.
– Har russiske krigsfotografer som Mikosha fått mer oppmerksomhet i Sverige som følge av Jag stannar tiden?
– Ikke i det hele tatt. Jeg fikk ikke kinodistribusjon og da får man heller ingen oppmerksomhet i pressen. Jag stannar tiden ble tildelt pris for beste film under Sveriges største dokumentarfilmfestival, men siden Russland igjen er blitt fiende nummer én så kan man ikke vise en film om en sympatisk russer. Så lite er dette landet.
Hyllet av NATO-offiser
Gunilla Bresky forteller at hun er svært skuffet over filmens kinoskjebne i Sverige, ikke minst siden hun opplever at de som har sett den, har takket henne.
– De forteller at de har fått en større kunnskap om historien og at de får en bakgrunn for hvorfor enkelte saker er som de er. Kunnskap kan aldri være feil eller farlig, men slik er det dessverre. Forskjellen mellom Sverige og Norge er at dere har erfaring med krigen, dere vet hva nazismen er og dere kan tenke to tanker samtidig.
Gunilla Bresky ble hedret med Don Quijote-prisen for Jag stannar tiden under fjorårets filmfestival i Tromsø, og under Movies on War-festivalen i Elverum ble hun kontaktet av pensjonert NATO-offiser.
– Han takket meg og fortalte at de siste fem minuttene var det sterkeste han hadde sett på kino. Etter hans mening viste den hva krig er og at alle burde se filmen. Det syntes jeg var fantastisk av en yrkesoffiser å si til meg, minnes dokumentarfilmskaperen.
Den røde armé overses
Bresky mener at mange i vest overser Den røde armés avgjørende rolle i beseiringen av nazismen og trekker blant annet frem Auschwitz som ble befridd av de sovjetiske troppene som et av utallige faktum mange etter hennes mening forsøker å glemme.
– Vi kommer til å se mange eksempler på dette i løpet av våren når 70-årsminnet for freden skal feires. Det er det som er mitt utgangspunkt i det hele. Jeg vet at det kostet over 26 millioner sovjetiske soldater og sivile livet å stanse Hitler, og det er derfor jeg gjør det jeg gjør av respekt for disse menneskene. Jeg tenker at det er min oppgave å fortelle det til resten av verden, til de som vil høre. Det er en sterk overbevisning hos meg at dette er viktig kunnskap som ikke må glemmes eller lyves om.
– Hva ønsker du publikum skal ta med seg når de forlater kinosalen etter å ha sett Jag stannar tiden?
– Vanligvis er helten fra andre verdenskrig amerikansk. Iblant er han engelsk, kanadier, franskmann eller nordmann. Denne gangen er han en russer, og jeg håper publikum vil like ham, avslutter Gunilla Bresky.
Jag stannar tiden har norsk kinopremiere fredag 20. februar. Se klipp fra filmen:
The Big Bear
Black Death
Ingrid Bergman
