Oliver Pasch fra Sony startet innlegget med å gå tilbake til kinoens røtter med spørsmålet «what is cinema?». Ved å studere ulike definisjoner på internett, ressonerte Pash seg frem til en rekke løse kriterier for hva som definerer en kino. Må man sitte? Må lyset være slått av? Er det viktig med 24 fps? Det er mange meninger om hva som bør kreves for å kalle det for en kinoopplevelse, men har denne forståelsen alltid vært den samme og er det en felles forståelse for hva kinoopplevelsen er?

Han trakk deretter et eksempel til hjemmekino i prisklassen for de aller mest engasjerte filmfantastene. De dyreste hjemmeprojektorene til Sony har Motionflow, en effekt man kan slå på som vil utjevne objekters bevegelse mellom bildene. Med 24 fps vil du kunne se at objektet i bildet hopper litt når det beveger seg, men med MotionFlow vil dette bli utjevnet. Til Paschs overraskelse, viste det seg at de fleste som kjøpte de dyre projektorene, faktisk slo på denne effekten, til tross for at man skulle tro at disse filmfantastene er konservative i hvordan en film skal fremvises.

Videre trakk han frem et eksempel med hvordan medievanene til de unge stadig forandrer seg. Til tross for at oppmerksomheten til den unge generasjonen stadig blir kortere, blir storfilmene på kino stadig lenger.

Poenget til Pasch er at vi har mange tanker om hva forbrukerne krever, men vet vi hva fremtidens kinobesøkere faktisk vil ha? Og er det som defineres som kinoopplevelse i dag det samme som det vil være i fremtiden?