Av Lene Løken, administrerende direktør i FILM&KINO

Da Kristin Lavransdatter ble vist på Sel i Gudbrandsdalen der filmen ble tatt opp, skrev folk seg på venteliste på det lokale postkontoret, for å få billetter til ekstraforestilling på Bygdekinoen. Da ”Heftig og begeistret” hadde premiere i Tromsø løsnet et skred som gjorde det umulig å møte etterspørselen. Da ”Lange flate ballær” ble satt opp på Fredrikstad kino, fikk kinoen et besøk ingen har sett siden femtitallet. Tre gode eksempler på at nærhet er blitt en viktig kvalitet i vår virtuelle og internasjonaliserte tidsepoke.

Jeg våger den påstand at dette suget etter nærhet vil føre til nyskapning og kreativitet innen norske film i årene som kommer. I alle fall dersom vi forstår å satse målrettet på en kombinasjon av regional filmproduksjon og digital kino.

Under åpningen av Tromsø Internasjonale filmfestival arrangerer Troms fylkeskommune i dag et seminar om ”Filmpolitikk for hele landet!”, basert på innstillingen fra Einarssonutvalget. Digitaliseringen av norske kinoer vil kreve betydelige midler, både private og offentlige. Einarssonutvalget var derfor mest opptatt av den finansielle siden. Muligheten som en slik digitalisering gir, for å gjøre kinoen til en ny visningsarena for den lokale filmproduksjonen, gikk ikke utvalget nærmere inn på. Men det er her de virkelig spennende perspektivene åpner seg.

Dagens analoge teknikk gjør det dyrt og tungvint å vise film på kino. Det gjør at kortfilm bare unntaksvis vises på norske kinoer, og svært få av dokumentarfilmene som produseres, får kinovisning. Når filmen om få år kan overføres digitalt bare med et lite tastetrykk, vil den så mye lettere kunne overføres til det store lerretet og nå et nytt publikum. Uten store kostnader!

FILM&KINO planlegger nå skolekinoturne i samarbeid med Troms fylkeskommune for å vise den nye norske filmen ”Vinterland” som er tatt opp på FilmCamp Målselv og får premiere under filmfestivalen. Dette er ett eksempel på hva vi nå, i vår analoge verden, kan gjøre for å utnytte den verdien nærhet gir. I en digital fremtid er det bare fantasien som setter begrensninger.

De regionale filmsentrene har et særlig ansvar for barn og unge. Gjennom medieverksteder og egne program skal de unge få prøve seg både som filmpublikum og som filmskapere. Tenk da hvilken mulighet som gis, når barnas egne små filmer kan redigeres sammen til et program som vises for foreldre, besteforeldre, lærere og medelever på den lokale kinoen, uten at dette byr på problemer eller krever store kostnader. I et trekantsamarbeid mellom filmsentre, skole og kino ligger mulighetene åpne.

Slik kan også den lokale og regionale filmen gis et løft i eget nærmiljø. Digitale visninger gjør det enkelt å kombinere film med konsert, revy og annen lokalkultur til en samlet forestilling. Dette blir særlig interessant når filmen har en nærhet til sitt publikum. Den lokale historien kan samtidig berike filmen på et universelt nivå, og slik være med på å forsterke og videreføre de siste årenes suksess for norsk film.

Einarssonutvalget har lagt til rette både for en styrket regional filmproduksjon og for digitale kinoer. Da gjelder det bare at den kommende filmmeldingen fra Trond Giske kombinerer de to, slik at kinoene blir de fremtidige digitale kulturhusene som de regionale filmsentrene og -fondene trenger for å gi den norske filmen et nytt, regionalt løft.