Disse var Tom Tykwers åpningsfilm
The International (Disney), Stephen Daldrys
The Reader (SMN), Gus Van Sants
Milk (SF), Lukas Moodyssons
Mammut (SMN), for ikke å glemme vår egen Harald Zwarts
Den rosa Panteren 2 (Disney).

I tillegg til kåringen av en svært fortjent Gullbjørnvinner (se under) var årets høydepunkt utvilsomt Rune Denstad Langlos
Nords utrolige opptur på festivalen. Den solgte til 10 land under festivalen og mottok to betydelige priser. Et norsk publikum bør nå virkelig kjenne sin besøkelsestid; denne filmen skal oppleves på det store lerretet!

Festivalen føyde i år verdens største teaterscene, Friedrichstadtpalast, til rekken av kinoer for et svært interessert festivalpublikum, noe som bidro til at man oppnådde formidable 270.000 besøk. Der hadde bl.a. Lone Scherfig gallaforestilling med sin andre engelskspråklige film,
An Education (NF).

Filmer med internasjonale festivalpriser selger ikke automatisk mange kinobilletter, men en slik pris borger vanligvis for kvalitet. Det er derfor godt å vite at norske distributører ser filmenes kvaliteter også før stempelet blir satt av en jury. Gullbjørnvinneren
The Milk of Sorrow fra Peru og den uruguayanske Sølvbjørnvinneren
Gigante ble kjøpt av henholdsvis Arthaus og Fidalgo før prisutdelingen fant sted. I etterkant snuser Arthaus også på den tyske Sølvbjørnvinneren
Alle Anderen, mens andre prisvinnere som
London River og
The Messenger også bør skape interesse blant norske distributører. Annette K. Olesens sterke
Lille soldat mottok den økumeniske prisen og ble kjøpt for Norge av Fidalgo. Distribusjon fortjener etter undertegnedes mening også François Ozons
Ricky og Rebecca Millers
The Private Lives of Pippa Lee.

Debutfilmen
Katalin Varga mottok pris for beste lyddesign. Filmen i seg selv er ikke oppsiktsvekkende, og fortjener neppe sin plass på kino her hjemme. Men for en lydside. Kanskje den mest forjente prisen av alle!

Generation 2009


Årets barneprogram i Berlin spredte seg som vanlig mellom klassiske nordiske barnefilmer som den svenske animasjonsfilmen
Mamma Mu og kråka og den danske komedien
Max pinlig. Svenskene hadde også med filmen
Flickan, en vakker skildring av det neglisjerte barnet, men også en film som definitivt er i grenselandet for hva man kan kalle en barnefilm og det som er en film om barn. Det samme kan sies om den fornøyelige kanadiske
C’est pas moi, je le jure! (
It’s Not Me, I Swear!) som vant både barnejuryens og voksenjuryens pris, og som ble vist på Tromsø filmfestival. Et annet høydepunkt var animasjonsfilmen
Brendan and the Secret of Kells, som utmerket seg med utsøkt animasjon etter keltisk kunst og en historie om hvordan irene opplevde vikingenes herjinger. Forhåpentligvis blir denne å se på norske kinoer. Vi kan også gratulere den norske kortfilmen
Oh, My God med prisen for beste kortfilm fra voksenjuryen.

14+


kke uventet var det den amerikanske filmen
My Suicide som stakk av med Krystallbjørnen i dette programmet. Kombinasjonen heftig formspråk, intelligent behandling av et aktuelt og alvorlig tema med en svært sjarmerende hovedperson fenget de fleste på visningen i Berlin. En annen personlig favoritt, animajonsfilmen
Mary og Max – om åtte år gamle Marys brevveksling med 44-årige overvektige Max med Aspergers syndrom – er både rørende og ekstremt morsom. Animasjonsfilm for voksne har alltid hatt vanskelig for å nå et norsk publikum, men forhåpentligvis vil denne perlen dukke opp på festivaler rundt om i landet. Også nederlandske
Katia’s Sister gjorde inntrykk, med sin portrettering av ei jente som slåss for å bli sett.

Barnefilmfestivalen i Kristiansand vil vise flere høydepunkter fra Berlin, og er som alltid et nødvendig sted å være for å holde seg oppdatert om nyhetene innen barne- og ungdomsfilm.

Håkon Skogrand


Filmrådgiver

Tonje Hardersen



Barnefilmrådgiver