Norske kinoer trenger bedre rammevilkår og større innflytelse på filmpolitikken. Det var hovedbudskapet da Bransjerådet for film inviterte kultur- og næringspolitikere til fagdag.
Norsk filmpolitikk og kinopolitikk henger uløselig sammen. Likevel mener kinoene at de i dag ikke får tilstrekkelig uttelling for sin betydning for norsk film og kulturliv. Bransjerådet for film ønsker derfor en mer helhetlig politikk der kinoene får en tydeligere rolle som premissgiver.
Bakgrunnen er en lang tradisjon for offentlig engasjement i norsk film og kinodrift. Allerede i 1913 ble ansvaret fordelt mellom staten, som tok ansvar for norsk filmproduksjon, og kommunene, som fikk ansvar for den lokale filmformidlingen.
Fra kinoenes eget fond til statlig forvaltning
Kinopolitikken har historisk vært forankret i vedtak på Stortinget, gjennom lover og forskrifter. Konsesjonsordningen for offentlige filmvisninger og etableringen av Bygdekinoen er eksempler på tiltak som har bidratt til å opprettholde en desentralisert kinostruktur.
Målet har vært å sikre et bredt kinotilbud til publikum over hele landet, modernisere kinoenes tekniske fasiliteter og bevare kinoens posisjon som et av landets mest brukte kulturtilbud.
Finansieringen har også vært et sentralt spørsmål. Da luksusskatten på kinobilletter ble avviklet i 1969, innførte kinoene en frivillig avgift på 2,5 prosent av billettinntektene. Pengene gikk til Norsk Kino- og Filmfond, som ble forvaltet av KKL, senere FILM&KINO.
I 1987 ble avgiften lovpålagt, men kinoenes bransjeorganisasjon beholdt forvaltningen. I 2013 ble ordningen endret, slik at avgiftsinntektene i stedet gikk til staten. Siden har kinoene fått tilbakeført deler av midlene gjennom tilskuddsordninger hos Norsk filminstitutt.
Dette er en utvikling bransjen mener har svekket kinoenes mulighet til selv å prioritere tiltak som styrker kinotilbudet.
Kinoene er avgjørende for norsk film
Bransjerådet for film argumenterer for at norsk filmproduksjon er avhengig av et sterkt, landsdekkende kinonettverk. Kinolanseringen skaper oppmerksomhet, publikumskontakt og inntekter som også kan få betydning for filmenes videre liv på andre plattformer.
Samtidig er norske filmer viktige for kinoenes økonomi. Særlig for små kinoer utgjør norske produksjoner en stor del av besøket. Ifølge bransjerådet ligger norskandelen ved enkelte av disse kinoene på mellom 55 og nærmere 80 prosent.
Dette understreker, mener bransjen, at filmproduksjon og filmformidling må ses i sammenheng. Skal norske filmer nå et bredt publikum, trenger de kinoer som kan investere i gode publikumsopplevelser, lokal markedsføring og et variert repertoar.
Kinoen som lokal møteplass
Kinoenes betydning handler imidlertid om mer enn billettinntekter og filmens distribusjon. I mange lokalsamfunn er kinoen en viktig møteplass som bidrar til aktivitet i både bysentra og bygder.
Bransjerådet fremhever også kinoenes kulturelle og økonomiske ringvirkninger. Felles filmopplevelser bidrar til lokal tilhørighet og til en kulturell beredskap i samfunnet.
På landsbasis arrangeres det i gjennomsnitt mer enn 1100 kinoforestillinger hver dag. Målet er å opprettholde denne infrastrukturen og sikre at publikum også i fremtiden har tilgang til kino, uavhengig av hvor i landet de bor.
Bransjens budskap til politikerne er derfor at dette krever samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og mellom filmens ulike aktører. En samlet film- og kinopolitikk må ikke bare støtte produksjonen av norsk film, men også sørge for at kinoene har økonomiske og praktiske forutsetninger for å formidle den til publikum.
