Kinobesøket handler om mer enn hvilken film som vises. Kinoene må forstå hva publikum savner, og hvorfor de skal forlate sofaen hjemme. Det var hovedbudskapet fra Larissa Keijzer under Kinokonferansen i Bergen.

– Hva skal få folk til å forlate hjemmene sine i årene som kommer?

Det var spørsmålet Larissa Keijzer stilte da hun innledet sitt foredrag «Beyond the Screen» på Kinokonferansen i Bergen. Med nærmere 30 års erfaring fra internasjonal forretningsutvikling, organisasjonsendring og strategisk ledelse ga hun kinobransjen et blikk utenfra – og utfordret etablerte forestillinger om hva en kino skal være.

Keijzers hovedpoeng var at kinoene må slutte å betrakte seg selv som isolerte virksomheter. For å forstå fremtidens publikum må de se på samfunnsutviklingen, menneskers endrede behov og erfaringene fra andre bransjer.

Kino er mer enn filmvisning

Keijzer tok utgangspunkt i en situasjon de fleste i kinobransjen husker: Gjenåpningen etter pandemien. Hun viste et bilde fra Madrid, der kinoene etter mer enn seks måneders nedstenging hadde fylt salene med planter og utstillingsdukker med munnbind for å illustrere avstand mellom publikum.

Bildet illustrerte hvordan en hel bransje måtte tilpasse seg en virkelighet ingen hadde forutsett.

– Fremtiden kommer ikke i et vakuum. Skal vi forberede oss på den, må vi forstå hva som har skjedd tidligere, hvilke antakelser vi har hatt, og hvor gode vi er til å tilpasse oss nye situasjoner, var budskapet.

Hun understreket at kinoens største konkurransefortrinn ikke nødvendigvis ligger i selve filmvisningen, men i den kollektive opplevelsen.

Hjemme i sofaen kan publikum pause filmen, velge noe annet eller se videre når det passer. Men hjemme mangler energien fra en full sal der mennesker deler de samme følelsene på samme tid.

– Spørsmålet er ikke hvordan kinoene skal konkurrere med bekvemmeligheten ved sofaen hjemme, men hva de kan gjøre for å få folk til å velge å forlate den.

Hent inspirasjon fra andre bransjer

Keijzer trakk også frem erfaringer fra kultursektoren og internasjonale konsulentmiljøer. Hun har selv hatt styreverv i kulturorganisasjoner siden 2014, og mener ulike bransjer har mye å lære av hverandre.

Under pandemien så hun hvordan en teaterorganisasjon tok i bruk en arbeidsform hun tidligere hadde introdusert i sine internasjonale team: gående samtaler, eller «walk and talks».

Da teateraktiviteten stoppet opp, ble dette en måte å holde medarbeiderne samlet på. Teknikere og andre ansatte som plutselig sto uten arbeidsoppgaver, fikk en sosial arena og en følelse av tilhørighet.

Erfaringen viste betydningen av å ta vare på menneskene og fellesskapet også når den ordinære virksomheten stopper opp.

Hun fremhevet dessuten kultursektorens evne til å samle mennesker med ulik bakgrunn og kompetanse. Mangfold og samarbeid kan skape kreativitet og innovasjon som organisasjoner ellers går glipp av.

Ikke skyld på markedet

Et annet sentralt poeng var at virksomheter må våge å utfordre sine egne forklaringer når resultatene uteblir.

Keijzer fortalte om en internasjonal organisasjon som opplevde svak vekst i Europa. Den etablerte forklaringen var at markedet var vanskelig. Ekstern research viste imidlertid at sammenlignbare konkurrenter vokste, blant annet fordi de hadde utviklet nye tjenester og tilpasset tilbudet til kundenes behov.

Problemet var ikke nødvendigvis markedet, men organisasjonens egen forståelse av det.

– Hvis resultatene uteblir, må man ikke umiddelbart skylde på markedet. Man må undersøke egne antakelser, samarbeidet internt og tilbudet man gir kundene.

For kinoene betyr dette å bli tydeligere på hvem de ønsker å nå, hva disse publikumsgruppene faktisk etterspør, og hvordan tilbudet kan utvikles.

62 prosent ønsker mer kultur

Keijzer viste til norske kinotall fra 2025. Ifølge presentasjonen hadde 62 prosent av nordmenn besøkt kino minst én gang i løpet av året. Samtidig viste hun til at ytterligere 62 prosent oppga at de ønsket å delta på flere kulturarrangementer.

Det siste tallet representerer ifølge Keijzer en interessant mulighet for kinoene. Spørsmålet er hvem disse menneskene er, og hva som skal til for å få dem inn i kinosalene.

Hun utfordret kinoene til å tenke bredere rundt publikumsopplevelsen. Kan det være aktuelt med flere samtaler og spørsmål fra salen etter visninger, møter med filmskapere, lokale mattilbud eller arrangementer som gir publikum en ekstra grunn til å komme?

Kinoen kan også utvikle seg til en møteplass mellom hjemmet og arbeidsplassen – et sted der mennesker oppsøker fellesskap og opplevelser.

Det betyr ikke at alle kinoer skal bygge om til kulturhus, men at de må forstå hvilke behov som finnes i lokalsamfunnet de betjener.

Kontroll, fellesskap og mening

Keijzer pekte på tre menneskelige behov som blir særlig viktige i en tid preget av kunstig intelligens, geopolitisk uro, klimaendringer og stadig større informasjonsmengder: kontroll, tilhørighet og mening.

Når verden oppleves uforutsigbar, ønsker mennesker å beholde følelsen av kontroll. For kinoene betyr det et tydelig tilbud, relevant program og trygghet for at besøket er verdt både tiden og pengene.

Det andre behovet er tilhørighet. Digital kommunikasjon gjør det enkelt å holde kontakt, men skaper ikke nødvendigvis følelsen av å være del av et fellesskap. Her har kinoen en mulighet gjennom arrangementer, samtaler og opplevelser som bringer mennesker sammen.

Det tredje er mening. Film kan bidra til å forstå verden og sette aktuelle spørsmål i perspektiv. Kinoene kan derfor spille en større rolle som formidlere gjennom dokumentarer, regissørbesøk, debatter, samtaler og mesterklasser.

Teknologien kan ikke erstatte det menneskelige

Med kunstig intelligens og stadig mer personaliserte strømmetjenester blir det enklere å få anbefalinger tilpasset egne interesser. Keijzer viste til filmen Her som et eksempel på hvordan teknologi kan fremstå både oppmerksom og personlig.

Men selv om en maskin kan gi følelsen av å bli forstått, er det ikke det samme som menneskelig kontakt.

Strømmetjenestene forsøker å finne filmen den enkelte ønsker å se. Kinoen har muligheten til å tilby noe annet: overraskelser, nye oppdagelser og opplevelser man ikke nødvendigvis ville valgt selv.

Det kan være en film man ser sammen med venner, en samtale før visningen eller et møte med filmskaperen etterpå.

Keijzers oppfordring til kinobransjen var derfor å løfte blikket fra selve skjermen og undersøke hva publikum faktisk trenger.

Fremtidens kino handler ikke bare om å vise riktig film til riktig tid. Den handler også om å skape en grunn til å møtes.