1. Hvorfor tror dere det finnes så mange filmer om filmindustrien, og hva er bakgrunnen for at dere ville lage en?
Vi gikk ikke aktivt inn for å lage en film om filmbransjen, men det er jo en personlig film for oss begge, og da er det naturlig at man knytter historien til et miljø vi kjenner til og ferdes i. Først og fremst er filmen en historie om mennesker i midten av 20-årene som kanskje burde være voksne, men som ikke helt er det ennå. Det er en coming of age-historie for 20-somethings med en ganske enkel og varm moral. Alle karakterene aksepterer seg selv og hverandre i løpet av filmen, og vi toucher innom noen veldig genuine ting, ihvertfall for oss. Filmbransjen er jo noe man kjenner til, og vi ville gjerne lage en film i et miljø vi liker, om mennesker vi kan relatere oss til og med den humoren vi selv liker.
Det finnes mange filmer om filmindustrien, og mye kommer vel nettopp fra manusforfattere og regissørers ønske om å fortelle noe de kan relatere seg til, med karakterer som reflekterer en selv. Noen ganger kan det bli navlebeskuende, men med rett distanse og ironi er det jo veldig fornøyelig. Det er sikkert ikke tilfeldig at de fleste filmene om filmproduksjon er komedier eller satirer. Det er noe befriende med upretensiøs selvharselas, særlig i en bransje der så mange er selvhøytidelige.
2. Dere har jo tidligere jobbet innen skrekkfilmgenren, hvordan har det vært å gå fra skrekk til komedie?
For oss er sjanger alltid sekundært. Først og fremst handler det om å fortelle en historie eller formidle en følelse, og sjangeren er et av verktøyene for å formidle det man ønsker. Derfor var ikke overgangen så merkbar for oss. Denne filmen kom kanskje fra et varmere sted, og derfor er den blitt lys og fin, føler vi. Den største forskjellen er vel at man sitter igjen med en positiv følelse etter endt arbeidsdag når man gjør komedie, fordi man alltid skal finne det lyse, selv i alvorlige situasjoner. I skrekkfilm er det mer fokus på å formidle ubehag, og det gjør at man går i en annen modus.
3. Vil dere kalle Hjelp, vi er i filmbransjen! en metafilm eller en romantisk komedie?
Det er nok først og fremst en romantisk komedie. Forhåpentligvis har den karakterer folk i alle aldre kan relatere seg til eller like på en eller annen måte. Det var viktig for oss at humoren og situasjonene først og fremst kom fra karakterene, og kunne være forståelig for folk både utenfor og i filmbransjen. Vi ville unngå å være navlebeskuende, men samtidig bruke personlige referansepunkter, så meta-aspektet har vi holdt på et minimum. Selv om Even Benestad er med som seg selv (som lager filmen om filmen i filmen) er det ikke noe must å vite hvem han er for å forstå hans rolle i det hele. Det er bare en liten ekstra bonus.
4. Filmen kan jo skilte med en imponerende mengde kjendiser, hvordan fikk dere tak i alle sammen og hvordan var de å jobbe med?
De fleste som spiller i filmen er i omgangskretsen vår, og vi ville gjerne lage en film som reflekterer oss selv. De ble involvert allerede på et tidlig stadie og var helt fantastiske å jobbe med. Vi castet de fleste over seks måneder før vi gikk i opptak, og tilpasset og skrev de siste utkastene med tanke på de konkrete aktørene. Forhåpentligvis vil dette komme til syne i kjemien mellom dem alle. Det at vi alle er venner har jo også gjort det til en veldig fornøyelig prosess.
5. Kan dere nevne 3 filmer som fikk dere til å ville jobbe med film?
Patrik: Den som mest spesifikt startet det hele var
The Texas Chain Saw Massacre fra 1974.
Stranger Than Paradise og
Blue Velvet har nok også litt av skylden.
Nini:
Nosferatu (Werner Herzhog),
Twin Peaks og
Star Wars.
