Mange regner Arne Skouen som den største filmregissøren i norsk filmhistorie. Og han var også en viktig forfatter, dramatiker og journalist. Arne Skouen var på så mange måter en tydelig stemme i samtiden. Som filmskaper var han en av våre få auteurer, som valgte sitt stoff, og i all hovedsak skrev sine filmer selv. Arne Skouen laget film i 20 år fordi han ville si noe, ville fortolke sitt syn på enkeltmennesket og samfunnet. Og han gjorde det på fremragende vis, og ofte med stor suksess og internasjonal oppmerksomhet.
Mellom 1949 og 1969 regisserte han 17 spillefilmer. Filmene er svært forskjellige, komedier og krigsdrama, medrivende psykologiske portrett og eksistensielle drama, men alle forteller de noe om Arne Skouens syn på det å være menneske: Om den enkelte og den enkeltes forhold til samfunnet. Om de vonde kreftene, men også om solidaritet mellom mennesker.
En grunnleggende humanisme preger hans filmforfatterskap, slik det også sto sentralt i hans virke som forfatter og journalist. Han er ingen forkynner, men er likevel i sine filmer alltid på parti med den lille – mann, kvinne, barn – eller den som er annerledes, eller som er utsatt for undertrykkelse. Menneskeligheten seirer ofte hos Arne Skouen – enten det handler om An-Magritt, tolket av Liv Ullmann i kamp med et hardt klima og en bastant mannskultur, eller bussjåføren Torvald i Leif Justers hengslete skikkelse i Bussen. Eller motstandsmannen Jan Baalsrud i Ni liv, som kjemper, ikke bare mot tyskerne, men like mye mot elementene i en barsk natur, for å beholde viljen til å overleve.
Arne Skouen knyttet til seg de beste fotografene i samtiden og hentet også Bergman-fotografen Sven Nykvist over på An-Magritt. Autentisitet og realisme var grunnfjellet for filmfortelleren Skouen, men han fant også fram til et djervere formspråk, særlig i Tilla-trilogien, som skildret barn med psykiske problemer.
Film & Kino har laget studieark til to av Arne Skouens spillefilmer Gategutter (1949) og Ni liv (1957), disse ligger på skolekino.no. Arne Skouen. Den komplette filmsamlingen kan kjøpes på dvd i landets videobutikker. Enkeltfilmer kan streames også i undervisningen fra Filmarkivet.no (enkeltfilmer) og Filmrommet.no (abonnement)
Arne Skouens spillefilmer
Gategutter (1949)
Skouen debuterte som filmskaper med en film basert på hans egen roman. Filmen gir et livlig tidsbilde av guttegjengene på Oslo øst og er inspirert av den italienske neorealismen. Regi sammen med Ulf Greber.
Nødlanding (1952)
Amerikanske soldater må hoppe ut over Norge, og norske motstandsmenn forsøker å redde dem fra tyskerne. Skouens første film med tema fra krigen ble en stor suksess og ble invitert til hovedkonkurransen i Cannes.
Cirkus Fandango (1954)
Det er menneskene i sirkusmiljøet Skouen ville skildre, med den gamle klovnen Papa, det forelskede unge paret, – og Arnardo som en ikke like hyggelig sirkusdirektør. Deltok i hovedkonkurransen i Cannes.
Det brenner i natt! (1955)
Skouen tar utgangspunkt i avismiljøet, som han kjente så godt. Med en gnistrende Claes Gill i hovedrollen som pyromanen Tim blir filmen et sterkt psykologisk drama. Deltok i hovedkonkurransen i Cannes.
Ni liv (1957)
Filmen om Jan Baalsruds utrolige flukt fra tyskerne og umenneskelige kamp for å overleve, er gjentatte ganger kåret til Norges beste film. Deltok i hovedkonkurransen i Cannes og ble Oscarnominert.
Pastor Jarman kommer hjem (1958)
Dette var Arne Skouens første film også som produsent i eget produksjonsselskap. Filmen fikk blandet mottakelse, men ble rost for sin autentisitet, og ikke minst skuespillerprestasjonene.
Herren og hans tjenere (1959)
Etter Axel Kiellands skuespill med bakgrunn i saken mot den svenske biskopen som i 1953 ble dømt for å ha skrevet anonyme brev, skapte Skouen et sterkt drama om skyld og soning, med en uforglemmelig Claes Gill i hovedrollen.
Omringet (1960)
Skouens tredje film med emne fra krigen er basert på motstandsmannen Knut M. Hauglands virkelige opplevelser ved oppbyggingen av en illegal radiosender på Rikshospitalets kvinneklinikk.
Bussen (1961)
Med en glitrende Leif Juster i hovedrollen som bussjåføren Torvald, settes menneskelighet og omsorg for andre opp mot rutepresisjon og «framskritt».
Kalde spor (1962)
Handlingen er fra krigen, men i enda høyere grad enn de tidligere krigsfilmene er det den indre kampen som opptar Skouen, i et intenst drama om sjalusi, svik og soning.
Om Tilla (1963)
Filmen innledet trilogien om psykisk syke barn, med Synne Skouen i hovedrollen som Tilla. Tilla er psykisk skadet og snakker ikke, og psykologene leter etter nøkkelen til lidelsen.
Pappa tar gull (1962)
Dette er kanskje Skouens mest løsslupne komedie, der han benytter seg av slapstick og vittigheter, med en velopplagt Henki Kolstad i hovedrollen.
Vaktpostene (1965)
En rekrutt stikker av fra tjenesten og kommer til en ensom gård der et ektepar tar seg av elleve barn med psykiske problemer. Rekrutten bestemmer seg for å bli der og hjelpe til.
Reisen til havet (1966)
I trilogiens siste film skildrer Synne Skouen tenåringen som sliter, og som begir seg ut på rømmen mot havet. På veien møter hun en raus lastebilsjåfør, spilt av Erik Bye.
Musikanter (1967)
Leif Juster er sentral også i Skouens siste komedie, der han spiller vaktmester ved en musikkskole, en voksenperson ungdommene kan komme til med alle sine problemer.
An-Magritt (1969)
Arne Skouen avsluttet sin filmkarriere med den store filmatiseringen av Falkbergets roman. Tema er likevel helt skouensk: Den lille som kjemper mot omstendighetene og uretten – og vinner.
