Det er tjue år siden ungdomsskoletiden og alt er duket for en solid gjensynsfest der gamle klassekamerater samles for å feire og skåle over gode minner og varm nostalgi. Så plinger Anna kniven mot vinglasset og forteller sin side av den skinnende medaljen, om hvordan hun opplevde skoletiden som ni sammenhengende år med mobbing og utestenging. Hennes ord vekker en viss sympati og blir forsøkt overdøvet med anstrengt skåling. Men Anna fortsetter å sette klassen til veggs og frustrasjonen vokser rundt henne.

Gjenforeningen er Anna Odells debutfilm der hun selv har regi og spiller seg selv. Filmen forteller hva som kunne ha skjedd om hun var blitt invitert til 20-årsfeiringen for niendeklassen hennes, en fest hun som eneste elev ikke ble invitert til.

– Utgangspunktet mitt var at jeg ville gjøre et kunstprosjekt basert på klassefesten tjue år etter ungdomsskolen, og holde en tale lik den i filmen. Mens jeg holdt på med talen fikk jeg vite gjennom Facebook at festen allerede hadde vært og at jeg ikke var blitt invitert. Om det ikke hadde skjedd så ville jeg ikke ha gjort denne filmen. Men jeg er glad for at det ble slik, for det har vært et utrolig spennende og fantastisk arbeid, forteller Odell til Skolekinonytt.

Mangelfull kunnskap
Anna Odell gjorde seg kjent hjemme i Sverige i forbindelse med eksamensoppgaven Okänd kvinna 2009-349701 i 2009 der hun iscenesatte et selvmordsforsøk på en bro i Stockholm. Dagen etter at hun ble innlagt på psykiatrisk akuttmottak, avslørte hun at det var et kunstprosjekt, basert på egne erfaringer.

Med sin debutfilm graver hun igjen i egen fortid, og Gjenforeningen er utvilsomt en av de såreste og mest troverdige filmer som behandler temaet mobbing. Skolekinonytt møter Odell på Filmens hus i Oslo der Gjenforeningen vises for ungdomsskoleklasser, og hennes engasjement er like sterkt som hennes intense blå øyne.

– Selv om mobbing tas mer på alvor i dag, så tror jeg ikke vi er noe nærmere i å forstå hva det gjør med et menneske. Jeg har tenkt mye på dette med at sosialtjenesten kan komme inn og ta et barn vekk fra en dårlig familie, men i skolen kan mobbingen fortsette i flere år uten at noen kommer og redder barnet. Det finnes forskning som viser at det er mer skadelig på sikt å vokse opp med mobbing enn å vokse opp i en dysfunksjonell familie.

Redd for å glemme
Gjenforeningen handler om gruppedynamikk og hierarkier, som er like mye til stede på en arbeidsplass som i et klasserom. Ifølge Odell trenger ikke et hierarki nødvendigvis være negativt, men at det er viktig å være bevisst sitt ansvar.

– Vi ser hele tiden på hvordan de som er over oss forholder seg til andre personer, så jo høyere opp man er, desto større ansvar har man for de som er under. Hvis jeg er leder av en gruppe og ikke hilser på en som befinner seg lenger ned, så vil de andre også kunne komme til å slutte å hilse. Men om jeg er den som er på bunnen og ikke hilser, så vil det mest sannsynlig ikke få noen innvirkning på de andre over meg.

– Er dette noe du selv er bevisst på i dag, ettersom du jo har skapt deg et navn og i så måte klatret oppover på rangstigen?

– Jeg tenker mye på det og er redd for å glemme. Ikke for det å ta ansvar, men glemme at jeg i dag har en høy plass fordi jeg innerst inne fremdeles kan føle meg usikker og mindre viktig.

Foreldrenes og lærernes ansvar
Under intervjuet trekker Odell frem en episode fra da hun viste filmen for gymnasklasser for et par uker siden. Da var det en jente som kom bort til henne og fortalte at selv om hun visste hun hadde mobbet, så var det aldri noen som hadde fortalt henne hva det faktisk gjorde med den som ble utsatt.

– Vi som voksne kan ikke forvente at barn som ikke er blitt mobbet skal forstå hva de utsetter andre for. Det er noe vi må prate med dem om, og jeg tror mange lærere og voksne har en dårlig måte å forklare det på. Si at du mobber meg for å ha stygge bukser. Da nytter det ikke å spørre deg hvordan du ville føle det hvis det var jeg som mobbet deg, for du vil mest sannsynlig tenke at du ikke ville brydd deg.

– Men om læreren spurte deg om du ville våget si det samme til den peneste jenta eller kuleste gutten i klassen, så innser du at det ville du ikke ha gjort. Innerst inne vet man at mobbing er sårende, men det er først når det gjelder noen du selv ser opp til at du blir oppmerksom på hvor ulikt du forholder deg til ulike mennesker.

Ingen behov for bekreftelse
Ettersom Anna Odell aldri ble invitert til klassens gjenforening, benytter hun skuespillere for å gjengi sine tidligere medelever. En viktig del av prosessen var at skuespillerne måtte fortelle om sin egen skoletid.

– Jeg har jo bare bilder av mine klassekamerater fra de var små, men jeg fortalte hvordan jeg hadde opplevd de ulike individene i klassen min. Ved å finne skuespillere som hadde omtrent samme plass i hierarkiet i sin klasse som den de skulle spille, fikk jeg samtidig hjelp av dem til å finne ut av hvordan klassekameratene mine ville kunne fremstå i dag.

­ – Dersom det blir en ny reunion om tjue år og du denne gang får tilsendt en invitasjon, tror du at du vil komme til å gå?

– Jeg vet faktisk ikke. Personlig så var jeg jo ikke lei meg for at jeg ikke ble invitert, jeg følte mer at jeg ble frarøvet kunstverket jeg hadde planlagt. Sånn sett kjenner jeg meg fri fra dem, jeg har ikke lenger behov for deres bekreftelse, avslutter Odell.