Melkeraaen fikk sitt gjennombrudd allerede mens hun studerte regi i Lillehammer med kortfilmdokumentaren Radiobingo i 2002. Da hun var ferdig utdannet laget hun 12 dokumentarfilmer i løpet av fire år. I tillegg arrangerte hun i 2008 Trillebåra Festival i Vesterålen.

Så traff hun veggen og ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling med diagnosen alvorlig depresjon. I dokumentarfilmen Flink pike skildrer Melkeraaen sin egen depresjon og de pårørendes kamp for å hjelpe henne gjennom frykt, desperasjon og elektrosjokk. Selv omtaler hun dette som en feelgoodfilm.

– Første gang jeg viste den for et publikum var i hovedprogrammet under filmfestivalen i Haugesund i august med 600 i salen. Det jeg var mest spent på var filmens humoritiske scener. Men publikum lo mer enn jeg hadde trodd, og på de rette plassene. Det var veldig lettende siden jeg har jobbet mye med balansegangen mellom alvor og humor.

Ignorerte faresignaler
Skolekinonytt møter filmskaperen en solrik septemberdag på Kampen i Oslo. Hun forteller at filmens tittel, Flink pike, var noe av det første som kom på plass.

– Filmen min handler jo egentlig om en flink pike som ikke orker mer, og jeg prøver å gi et nyansert bilde av at jeg ble syk, blant annet sammenheng mellom arv og miljø, og indre og ytre press. Utgangspunktet for at det skjedde var at jeg var en «flink pike». Vi er disponert for ulike type reaksjoner i forhold til hva som skjer når vi misbruker en egenskap som i utgangspunktet er positiv. Men så er det dette med å kunne sette grenser, stoppe opp og kjenne at begeret er fullt.

Melkeraaen forteller at før det virkelig smalt i 2008, hadde hun i lang tid ignorert faresignaler som hun i dag tenker at hun burde ha tatt hensyn til.

– Da jeg begynte å studere film så ble det å skulle prestere veldig personlig – hver film skulle bli bedre enn den forrige. Arbeidet opptok all min tid og jeg fikk ingen balanse i livet i forhold til andre ting. Når du så kommer ut av skolen og det eneste du vil er å lage egne filmer, så er det i veldig stor grad dine egne prestasjoner som avgjør om du får støtte eller ikke. Filmarbeid er jo heller ingen åtte-til-fire-jobb, så sånn sett har jeg vel ikke akkurat valgt det enkleste yrket, smiler hun bak de mørke solbrillene.

Mangelfult i skoleundervisningen
I en fersk NOVA-undersøkelse svarte tre av ti ungdomsskolejenter at «alt er et slit» og «at de bekymrer seg for mye om ting». Én av fire har depressive symptomer. 16. september arrangerte VG Helg et åpent debattmøte på Parkteatret i Oslo der temaet var norske jenter som stresser seg syke. Solveig Melkeraaen var blant dem som deltok i panelet. Hun ble sjokkert over å høre hvilket kjør de unge har og hva de forventer av seg selv.

– Det å bli utslitt og ulykkelig er i ferd med å bli en folkesykdom. Det er mye krav og press i forhold til hva du skal klare, og fokus på utseende er langt sterkere i dag enn da jeg selv var ung. Jeg var selv i starten av 20-årene da det sa helt stopp, men som jeg sa under debatten, så ville nok dette skjedd tidligere dersom jeg selv hadde opplevd det samme presset som ungdom gjør i dag, fastslår Melkeraaen.

– Burde informasjon om psykisk helse i større grad tas inn i skoleundervisningen?

– Ja, det tenker jeg absolutt. Det burde inngå på lik linje som fysisk helse og elevene burde lære sammenhengen mellom det fysiske og det psykiske. Jeg vet om mange unge som har vært stresset, fått et angstanfall og blitt livredd fordi de ikke har kunnskap.

– Hadde det vært mer fokus på psykisk helse i undervisningen, samt informert tilbud om å kunne snakke med helsetjeneste, så ville jeg nok definitivt benyttet meg av detda jeg studerte. Kanskje jeg da ville fått hjelp til å forebygge, senke egne krav og ta vare på meg selv mens jeg fremdeles gikk på skolen.

Viser egen elektrosjokk-behandling
Underveis i arbeidet med Flink pike tok «flinkismønstrene» igjen overhånd og vi blir vitne til at Melkeraaen får et tilbakefall. Det ble en ny runde med elektrosjokk (ECT). Denne gang fulgte kamera med henne inn for behandling.

– Vi filmet og inkluderte ECT i filmen for å avdramatisere det. Om jeg hadde valgt å ikke ta med selve sjokket i filmen, mener jeg dette hadde vært grobunn for spekulasjoner, og opprettholdelse av tabu. Den eneste referansen jeg selv hadde var Gjøkeredet med Jack Nicholson. I den filmen går det litt i surr hva som faktisk er elektrosjokk og hva som er lobotomering. Det er sevfølgelig ubehagelig å se, men jeg tror det er mindre ubehagelig enn hva folk ser for seg. Og det er viktig i forhold til stigmatisering.

– Det som er viktig å huske er at ECT kan gjøre at du kommer deg effektivt opp igjen, det løser ikke årsaken til at man ble alvorlig deprimert. Det er din jobb å ta tak i, og jobbe med dette for å forebygge og dermed unngå en ny smell. Og hvis du ikke er bevisst dine mønstre, så kan du få tilbakefall, slik som jeg gjorde. Jeg må jobber fortsatt med å sette grenser og minne meg selv på å tenke meg om to ganger før jeg sier ja til altfor mye.

Mer åpenhet og normalisering
Melkeraaen vet om mange, inkludert i filmbransjen, som ikke forteller arbeidsgiver at de går til psykolog eller oppgir den egentlige årsaken til at de blir sykemeldt. Det er ifølge henne med på å opprettholde tabuer.

– Jeg tenker at åpenhet er alfa omega for å komme videre mot en større aksept normalisering. Dette gjelder så utrolig mange, så egentlig burde det ikke være noe vanskelig å snakke om. Samtidig forstår jeg godt utfordringen. Jeg har selv kjent på frykten for hva som vil skje i forhold til jobb om jeg velger å være åpen om det. Men hvis du for eksempel sliter med prolaps så er det jo ikke slik at ingen vil ansette deg i tilfelle du skulle få en ny prolaps, forteller hun engasjert.

– Jeg håper at vi kan komme dit at det er helt greit å være åpen om angst, depresjon og andre psykiske problemer. Ved å fjerne stigma, fjerner man også en stor ekstrabelastning for dem det gjelder, noe som i seg selv er forebyggende, avrunder Solveig Melkeraaen.

Flink pike har kinopremiere på Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Du kan følge filmen på Facebook-siden Flink pike.