Dina har arvet sin mors overnaturlige skammerøyne som gjør at hun med blikkontakt får innsyn i menneskers løgner, deres dårlige samvittighet og skyld, og på den måten få makt over dem. Følgelig er det ingen, hverken barn eller voksne, som møter blikket hennes og Dina holdes utenfor samfunnets fellesskap. Så blir moren tilkalt til Dunark-borgen for å få fyrstesønnen Nico til å tilstå mordet på familien. Dermed virvles Dina inn i en maktkamp der hun må berge moren ut av klørne på den onde Drakan, glupske drager og Dragens orden.

Skammerens datter er tittelen på første bok i danske Lene Kaaberbøls populære Skammer-serie, utgitt på nynorsk av Samlaget. Inspirasjonen til å skrive om en jente ingen kan se inn i øynene på uten å angre sine synder, kommer fra hennes egen mor.

– Alle har nok møtt det blikket hos sine mødre, men min mor var spesielt god på å kunne se når man løy. Og jeg tror hun var klar over det. «Se på meg når jeg snakker til deg!”, sa hun alltid, som om det å møte blikket hennes var en del av straffen. Hun ville nok vært en god skammer om hun hadde bodd i Dinas verden, forteller Kaaberbøl til Skolekinonytt.

Studerte krypdyr
Lene Kaaberbøl fikk utgitt sine første bøker allerede som femtenåring og hun skriver både krim for voksne og fantasy for barn og ungdom. Bøkene hennes er solgt i nesten to millioner eksemplarer i mer enn 30 land, og gjennombruddet kom med Skammerens datter i 2000. Da hun gjorde forarbeid til første bok om Dina, leste Kaaberbøl mange meter med bøker, særlig i eventyr- og fantasysjangeren.

– Det å besøke andre fiktive verdener er en form for research. Men jeg er naturligvis også inspirert av historiske perioder og hvordan vi mennesker har levd tidligere. Jeg liker at ting virker, at det faktisk kunne skje. Vel, nesten. For eksempel forsket jeg en del på krypdyr slik at dragene i boken min skulle være så biologisk realistiske som mulig.

– Hvorfor valgte du å ikke sette Skammerens datter til vår egen verden i vår egen nåtid?

– Her har vi ikke så mange drager.

Det magiske «hva hvis»
Fantasysjangeren har eksplodert i norske bokhyller. For et par tiår siden var det litt utenkelig å se for seg at du skulle kunne gå inn i en bokhandel og se hylle etter hylle med fantasy-bøker. Tiden da du var litt sær fordi du leste J.R.R. Tolkien og måtte ty til spesialbutikker for å finne lesestoff, er for lengst over. Lene Kaaberbøl, som har skapt seg et navn innenfor sjangeren, mener det er flere grunner til at fantasylitteratur finner et stadig større publikum blant barn og unge.

– Det handler om identifikasjon og det som er annerledes. Når man leser slike bøker, er det rom for å slippe fantasien løs, selv om også fantasy-historier handler om konflikter og følelser vi alle kjenner til. Virkelighetsfølelsen hos barn og unge er ikke like støpt i betong som den kan være hos voksne. Selvfølgelig vet de at man ikke kan fly ved å mumle noen bestemte ord, men de liker å leke med det magiske «hva hvis» – hvis man nå kunne, hvordan ville det føles?

– Jeg leste mange hestebøker da jeg var liten, men på et tidspunkt stiftet jeg bekjentskap med Tolkiens Ringenes herre og Ursula Le Guins forfatterskap. Det fascinerte meg enormt at det var mulig å skrive den slags univers.

Bok kontra film
1. mai er det duket for norsk kinopremiere på Kenneth Kainz’ filmatisering av Skammerens datter, der norske Jakob Oftebro og Maria Bonnevie spiller henholdsvis fyrstesønnen Nico og Dinas mor. Anders Thomas Jensen, som i 1999 mottok Oscar for kortfilmen Valgaften, har skrevet manus. Lene Kaaberbøl forteller til Skolekinonytt at hun har lest manuskriptet underveis, men at hun har hatt stor tillit til filmfolkenes arbeid.

– I en bok kan du komme helt inn i hodet på karakterene og dele deres innerste tanker, man kan forestille seg de villeste ting og trylle de frem med få ord. I en film skal alt vises og det stiller nye og andre krav til fortellingen. For eksempel er det både lett og billig å skrive «En drage dukket frem fra tåken», men det koster mange hundre timer og ufattelig mange penger å gjøre dragen virkelig på film. Jeg har full forståelse for at produsenten innimellom kan ha ønsket at jeg hadde skrevet «krokodille» i stedet.

– Film kan til gjengjeld, på en brøkdel av et sekund, vise en detaljmengde som jeg ville ha måttet bruke 20 sider på. Boken er en jeg-fortelling og det betyr at vi kun kan se det Dina ser og oppleve det Dina opplever. Dette har de gått bort fra i filmen, noe som gir frihet til å kunne utfolde sider av historien som ikke fikk plass i boken.

Savnet Dinas univers
Samlaget har utgitt alle fire bøker i serien; Skammarens dotter, Skammarteiknet, Slangens gåve og Skammarkrigen. Lite tyder på at det vil bli flere turer tilbake til Dinas verden.

– Det har aldri vært meningen at det skulle komme flere Skammerbøker. Men jeg må innrømme at jeg innimellom kan savne universet.

– Hva ønsker du leserne skal sitte igjen med etter å ha lest Skammerens datter?

– Først og fremst skal det være en god historie. Leserne skal være overrasket og kanskje litt lei seg når boken er slutt. Dina er tenkt litt som en gave til alle dem som kjemper for å føle seg akseptert og som føler seg utenfor. Jeg håper Dinas fortelling kan være til hjelp og glede for dem som føler seg annerledes, og kanskje få dem til å føle seg litt mindre alene.