INNLEDNING

Måten man utformer kinobygg har endret seg mye siden kinoens barndom. Endringene følger ofte av generelle endringer i samfunnet og påvirkes av konkurranse fra andre medier. Som eksempler kan nevnes:

• Med lydfilm på 1930 tallet måtte utformingen ta hensyn til akustikk, plass til lydanlegg osv. Til gjengjeld behøvde man ikke plass for levende musikk.
• På 50-tallet kom det mange nye store formater, som CinemaScope, 70mm og mange andre, som bl.a. krevde mye større lerreter.
• På slutten av 70-tallet slo trenden med flersalsanlegg gjennom, og mange store saler ble delt opp i flere mindre. Anleggene var ofte preget av kompromisser og billige og enkle løsninger.
• Utpå 80-tallet kom de store nye kinoanleggene, såkalte megaplekser med over 12-14 saler, ofte lokalisert utenfor byens sentrum. Her er det lagt stor vekt på komfort og kvalitet, men også på rasjonell drift. De store megapleksene kunne ofte minne om fabrikkanlegg, der behandlingen av publikum var veldig upersonlig, og alle skulle gjennom det samme systemet. Kinobygg over hele verden liknet mer og mer på hverandre.

Trenden med store, effektive kinobygg lever fortsatt, men nå rettes fokuset i økende grad på opplevelsen ved kinobesøket. Alle som går på kino skal gis en følelse av at kinoen er tilpasset den enkeltes ønsker. Det har skjedd store endringer i måten kinoene fokuserer på omsetning i foajéarealene. Kioskene har mangedoblet sin størrelse de siste årene.

Det er ikke noe som tyder på at denne trenden er over. Kinoene er på konstant jakt etter å gi sitt publikum en god opplevelse fra de går inn døren til de forlater kinoanlegget.

Det legges stor vekt på atmosfæren og på detaljer som kan øke kvaliteten på kinobesøket. Det kan gjelde vareutvalget i kiosk/salgsareal og innredningsdetaljer og design. Det lages ofte luksussaler med ekstra høy komfort, eller områder/rader i salene med høyere komfort. Mange er villige til å betale ekstra for dette. Mange kinoer har et eget rom eller en lounge som kan brukes i tilknytning til luksussalen og som kan leies ut til spesielle arrangementer slik som servering under konferanser, feiring av bursdager på kinoen osv.

Kinoer tilbyr forestillinger for foreldre med babyer (babykino), skolekino, for pensjonister og andre grupper.

Også tilpasning til handikappede, hørselshemmede og svaksynte er viktig i moderne kinoanlegg (universell utforming). Alle skal være velkommen.

Det er ikke noe som tyder på at kinodrift kommer til å bli veldig god butikk i overskuelig fremtid. Marginene er små, og det er inntektene fra kiosksalg og reklame som gjør at kinoen kan overleve. Det er sjelden man ser kinobygg som er påkostet på samme måte som teater og operabygg. Kinoene må i stedet finne gode, kostnadseffektive løsninger slik at man kan gi publikum den beste opplevelsen til en overkommelig kostnad. Miljøaspektet er også viktig.

Det er visning av ferske filmer som er kinoens hovedoppgave. Moderne kinoer kan tilby sitt publikum en filmopplevelse i pakt med filmskaperens intensjoner. Ingen andre steder kan man se filmen slik den er skapt for å oppleves. Selv om flere og flere får mer og mer moderne hjemmekinoanlegg er det veldig langt igjen til man kan få denne opplevelsen hjemme.

Med digitaliseringen av filmene får kinoene mange nye muligheter for å tilby opplevelser til sitt publikum. Tilbudet på spillefilm kan økes og i større grad tilpasses det lokale publikums ønsker mht repertoar og visningstidspunkter. Kinoene vil også kunne tilby andre typer innhold, som overføring av konserter, opera og sportsbegivenheter, undervisning , lokale produksjoner etc.

Før bygde man ofte én eller flere store saler med 400 plasser eller mer for best å kunne utnytte de kostbare 35mm kopiene. Med digitaliseringen av filmene kan det være mer hensiktsmessig å bygge flere, litt mindre saler, slik at man får større bredde i tilbudet til sitt publikum.

I det følgende beskrives en de elementene som til sammen skal gi et godt kinoanlegg.

 

KINOANLEGGETS STØRRELSE

Et kinoanleggs størrelse kan beregnes på ulike måter: Antall plasser, antall saler, areal, volum osv.

Utad vil det være antall saler som først og fremst viser anleggets størrelse, ved at det er størst antall filmer som vises i annonser, på plakater osv.

 

ANTALL SALER

Det er forventet besøk som bestemmer hvor stort kinoanlegget bør være. Forventet besøk kan man f.eks. beregne ut fra befolkningsgrunnlag, konkurranse mot andre kinoer, kinoens beliggenhet osv.

Som en tommelfingerregel kan man beregne én sal pr 10.000 personer i kinoens nedslagsfelt.

 

SALENES STØRRELSE

Det finnes grenser for hvor små saler man bør bygge. I en liten sal vil man ikke ha den samme kinoopplevelsen som i en større sal. Og det er en grense for hvor liten en sal kan være hvis man skal ha noen sjanse for inntjening av kostnadene ved å bygge, innrede og drifte salen.

De minste kinosalene bør ikke være mindre enn 70 – 80 plasser.

I luksussaler, og andre saler der billettprisen er høyere, kan grensen trekkes ned mot 40-50 plasser.

Det er også en grense for hvor store salene bør være. I en verden med distribusjon på 35mm film, med begrenset antallet tilgjengelige filmkopier, bygde man ofte ganske store saler for å kunne utnytte kopiene og vise de store filmene i de store salene. Et av problemene er å fylle disse salene på tider hvor det ikke er store filmer tilgjengelig, og på dager hvor kinobesøket ikke er så stort.

Med digitaliseringen av kinoene kan man vise den samme filmen på flere saler. Det gir mange nye muligheter for programmering, og det reduserer behovet for å bygge store saler. I stedet kan man bygge flere saler med færre plasser. Når det er behov for mange plasser til en film, kjører man filmen i flere saler. Ellers kan man vise flere filmtitler og dermed ha et større tilbud til publikum.

Store saler er dessuten mer komplisert og kostbart å bygge:

• De krever større spenn i konstruksjonene, fordi man ikke kan ha søyler inne i salene.
• Det er vanskelig og kostbart å lage god kinoakustikk i en stor sal.
• Store saler krever stor takhøyde, og de opptar større volum pr plass enn små saler.

Størrelsen på den største salen i anlegget vil avhenge av anleggets totale størrelse, og forventet besøk. For en ”vanlig” kino kan 250-300 plasser i den største salen være et utgangspunkt.

Hvis salene skal brukes til festivaler eller andre formål, slik som teater, konsert og events, eller til engangsforestillinger slik som live overføring av konsert, opera osv, kan man forsvare å bygge en større sal. Rundt 400 plasser kan være et utgangspunkt.

I et anlegg med flere saler bør det tilstrebes en fornuftig nedtrapping av størrelsene på salene, slik at filmer kan flyttes fra den store salen til en mindre osv for å utnytte filmens potensial. Spranget fra den største salen til den neste bør ikke være mer enn en halvering.

I et 6-salsanlegg kan fordelingen f.eks. være 250 – 150 – 150 – 100 – 100 – 50 (luksussal), totalt 800 plasser.

 

ANTALL PLASSER TOTALT

Det er sjelden det bygges rene kinobygg, hvor man fritt kan bestemme anleggets størrelse. Normalt er det begrensninger ved at kinoanlegget skal passe inn i et nytt eller eksisterende bygg/kompleks. Total antall plasser vil være det antall plasser man får plass til i de salene det er plass til.

Før man inngår avtale, må det foretas en analyse om lønnsomhet etc, slik det er beskrevet andre steder i denne manualen.

 

FOAJÉ

Foajéen er et av kinoens viktigste arealer. Det er her publikum møter kinoen, og det er her grunnlaget for kinoopplevelsen starter. Og ikke minst er det her kinoen har mulighet til å selge kioskvarer og dermed gi mulighet for at driften lønner seg. En kino som bare selger kinobilletter kan ikke tjene penger. Publikum ønsker også at det skal være mulighet for å kjøpe kioskvarer, og evt servering ut over dette i foajeen.

Kiosk og salg i foajeen er beskrevet andre steder i denne manualen.

Det er viktig at foajeen er stor nok til kiosk og evt servering, billettautomater, toaletter og vrimleareal. Som et utgangspunkt kan man regne 0,5-0,6 kvadratmeter pr plass, med et minimum på 100 kvadratmeter.

Av dette bør kiosken ha en vesentlig del og det bør være tilstrekkelig med toaletter. Billettsalget bør skje i kiosken og fra automater i foajeen.

Film & Kino v/Rolv Gjestland kan forta beregning av areal for ulike funksjoner i foajeen. For beregningen må det oppgis

• Forventet årsbesøk i anlegget
• Antall plasser (totalt)
• Antall saler

Klikk her for å lage din egen beregning

 

UTFORMING AV KINOSALER

Veggtykkelser

For å sikre at fremmed lyd ikke lekker inn i kinosalen, og for at kinolyden ikke skal forstyrre andre, bygges kinosaler i dag som regel som boks-i-boks rom. Dvs at det er et skall, fortrinnsvis i betong. Innenfor dette bygges en boks, gjerne i gips, som ikke har noen faste forbindelser til skallet. Mellom skallet og boksen er det luft. På innsiden av boksen er det akustikkbearbeiding. Tykkelsen fra innvendig betong til innvendig rom kan regnes som 30-50 cm.

Om salen ikke bygges som boks-i-boks, må det likevel beregnes minst 0,25 m, tykkelse fra betong til innvendig rom.

I den videre teksten er målene som beskrives forutsatt innvendig rom.

Utgangspunktet for utformingen av en Kinosal er lerretet. Det er dette som bestemmer hvor stolene kan plasseres, amfiprofilen, projeksjonsforholdene osv.

Salens form

Salens form bør tilpasses bildet, for å få en effektiv utnyttelse av arealet.

Salen må være bred nok til å gi plass til en akseptabel bildebredde. Men hvis den blir for bred, begrenses bredden på stolradene av siktforholdene. Lerretet vil dessuten se lite ut på en alt for bred frontvegg.

En effektiv kinosal har lengde/breddeforhold på 1,4 – 1,5.

Eks: en 20 meter lang sal bør ha en bredde på 13,3-14,3m for best utnyttelse av arealet.

Dybde bak lerret

Det må være plass til høyttalere bak lerretet. I store saler, med over 200-250 plasser bør dybden bak lerretet være minst 1,2 m. I saler mindre enn dette kan dybden settes til 1,0m

Bildestørrelse

Bildestørrelsen bestemmes av salens størrelse. Bildet må se stort ut, også fra siste rad.

Som et utgangspunkt kan man sette bildehøyde = 0,25 x avstand fra lerret til bakveggen i salen.

Eks: Er det 16 meter fra lerretduk til bakveggen blir bildehøyden 0,25 x 16 = 4,0 m

Ønsker man et større bilde, kan faktoren økes, men det kan bety at salen får færre plasser.

Bildebredden = Bildehøyden x 2,39. Dette er høyde/breddeforholdet i det bredeste av kinoformatene (Cinemascope).

Eks: Bildehøyde på 4,0 m gir en bildebredde på 4 x 2,39 = 9,56 m

Nivå bilde underkant

Bilde underkant er bestemmende for sikten. I en kino ønsker man at alle skal kunne se hele bildet, uten at hodene på de på raden foran forstyrrer. Jo høyere bilde underkant plasseres, jo bedre blir siktlinjene mot bilde u.k. Men henger bildet høyt, blir sikten opp mot bilde senter ubehagelig fra første rad.

Som et utgangspunkt kan man plassere bilde underkant 1,2m over 1 rad nivå.

Vertikale siktvinkler

 

Lerretet må ikke plasseres så høyt at sikten fra de første radene blir ubehagelig. Man tar utgangspunkt i sikten mot bilde senter, og den skal ikke overstige 25°.

Horisontale siktvinkler/bredde 1. rad

Hvis man ikke sitter på lerretets akse, vil sirkler i senter av bilder ikke lenger sees som sirkler, men bli ovaler. Synet kompenserer for dette ved moderate vinkler til lerretet, men blir vinkelen til lerretets senterakse for stor, klarer ikke hjernen lenger å kompensere, og bildet vil se ubehagelig forvrengt ut. Ideelt sett bør alle plassene ligge innenfor 35° vinkel mot lerret senter. Dvs avstand fra senterakse <= 0,7 x avstanden fra lerret til 1 rad. Vinkelen skal aldri overstige 45°, dvs avstand fra lerret senterakse til ytterste plass lik avstanden fra første rad.

Disse forholdene begrenser bredden på de første radene i salen.

Eks: Avstand fra lerret til 1 rad = 6,0m. Anbefalt maks bredde på første rad = 6 x 0,7° x 2 = 9,83m.

Maksimal bredde: 6 x 1 x 2=12,0m

Buet eller flatt lerret

Valget mellom flatt eller buet lerret er normalt bestemt av salens estetiske utforming.

Et buet lerret kan gi salen et mer klassisk kinopreg. Det må være plass til høyttalere bak senter av lerretet. Fordi lengden av rommet normalt er gitt, vil et buet lerret føre til at sidekantene på lerretet kommer nærmere amfiet. Det vil gjøre synsfeltet fra 1. rad større, og i noen tilfeller betyr det at den første raden må fjernes.

Hvis salen skal vise 3D med ett av systemene som bruker polarisasjon, kreves det en sølvduk. Denne har høy refleksjonsfaktor, men gir stor forskjell i refleksjonen etter hvor i salen man sitter. Duken ser vesentlig mørkere ut på sidene. For å kompensere noe for denne skjevheten, kan man benytte buet lerret.

Lerretbuen bør ikke være for dyp. Et utgangspunkt kan være 5% krumming. Dvs at dybden på krummingen er 5% av avstanden mellom ytterpunktene.

Eks: Hvis bildet er 10,0 m bredt er avstanden fra linjen mellom ytterpunktene (korden) og senter lerret 0,5 m.

Buet eller rette stolrader

Hvis stolradene bues, vil publikum sitte mer vendt mot senter lerret. Spesielt på de fremste radene, der vinkelen til lerret senter er størst, kan det være ønskelig.

Hvis de fremste stolradene bues, vil det bety at de ytterste plassene kommer nærmere lerretet enn plassene i senter av raden. Det betyr at vinkelen til lerret senter blir større, og at antall plasser pr rad må reduseres.

Konstruksjonen av et buet amfi er litt mer komplisert og sannsynligvis litt mer kostbar med buede rader.

Takhøyde

Takhøyden, dvs høyden fra 1 rad nivå til underkant himling, bør være minst 0,5 m over bilde overkant.

Eks: I en sal med bildehøyde = 4,0m og nivåbilde underkant = 1,2m bør takhøyden være minst 4,0 + 1,2 + 0,5 = 5,7 m.

Over himlingen bør det være minst 0,3m, helst 0,5 m eller mer.

Avstand fra lerret til 1 rad

De som sitter på første rad må kunne oppfatte handlingen i filmen, og kunne lese tekstingen på lerretet, uten å måtte snu på hodet.

Det er ulike grenser for hvor stort synsfelt et menneske kan oppfatte, avhengig av hva som skal oppfattes.

Figur 2: Hode sett fra siden	Figur 3: Hode sett ovenfra

Symboler og tekst, kan leses innenfor et synsfelt på 5 til 30 grader, avhengig av kompleksiteten.

Farger oppfattes innenfor et synsfelt på 30 til 60 grader

Ideelt sett bør horisontalt synsfelt fra senter 1. rad ikke overstige 80 grader. Dvs at avstanden fra 1 rad (øyeposisjon) ikke bør være mindre enn 0,6 x bildebredden. I praksis vil man ofte akseptere litt større synsfelt, men det må ikke overstige 90 grader, som tilsvarer en avstand på 0,5 x bildebredden.

Eks: Bildebredde = 12,0 m.

Anbefalt min avstand til 1 rad = 12×0,6 =7,2m.

Minimums avstand: 12×0,5=6,0m

Radavstand

I en kinosal bør det være god radavstand, slik at all kan sitte behagelig, med god plass til bena.

Hvis radavstanden er 1,2 m eller mer, kan det benyttes stoler med fast sete i stedet for klappsete. Det vil gi en mer komfortabel stol, og man slipper å reise seg når noen skal plassere forbi i stolraden.

Det gir også bedre mulighet for feste av stolene i opptrinn. Dvs at stolene ikke har bein festet på gulvet, noe som vil gi enklere renhold.

Man bør uansett tilstrebe en radavstand på 1,2 m eller mer for komfortens skyld. Radavstand ned mot 1,1m er akseptabelt, mens minimum radavstand i en kinosal bør settes til 1,05m.

Antall rader

Gitt avstand fra siste rad til lerret og bildestørrelse vil også minimum avstand fra lerret til 1 rad være gitt. Antall rader kan enkelt beregnes ut fra dette.

Eksempel:

• Avstand lerret -> siste rad = 16 m
• Bildehøyde = 16/4 = 4,0m,
• Breddebredde = 4 x 2,39 = 9,56m.
• Min avstand fra lerret til 1. rad = 9,56 / 2 = 4,8m
• Radavstand = 1,2m
• (16 – 4,8)/1,2 + 1 = 10,8.

Tallet rundes ned, slik at antall rader blir 10

Hvis inngangen til salen ikke ligger på første eller siste rad, bør man vurdere øket radavstand på den raden inngangen ligger på. Også hvis man har en stor sal, eller en sal der kan være behov for å plassere lysmikser eller annen teknikk i salen bør det vurderes å lage en rad med større radavstand.

Det plasseres en rad med stoler på denne raden. Disse plassene vil ha ekstra høy komfort, og kan selges til en høyere billettpris, og benyttes når man har celebert besøk.

En slik tverrpassasje bør ha en radavstand på 1,8-2,5m, inkludert stolraden. Minimum radavstand på en slik rad bør være 1,5m, slik at det blir plass til rullestol(er) på denne raden.

Ved beregning av antall rader, må tillegget for denne raden legges inn, og det kan bety at salen får én rad mindre enn om tverrpassasjen ikke hadde vært der.

Stolbredde, Sideganger og Radbredde

Kinostoler finnes i ulike bredder. Ofte kan samme stolmodell leveres/monteres med ulik senteravstand på stolene.

En komfortabel kinostol har en bredde på 0,60m eller mer, målt mellom senter på armlenene.

Hvis bredden er større, kan armlenene gjøres bredere, og mer komfortable.

Vil man ha ekstra høy komfort kan stolbredden økes ytterligere, slik at hver stol får to armlener og man slipper å dele med den som sitter på stolen ved siden av.

Stolbredde under 0,55m er uakseptabelt på kino.

For å komme til radene må det være én eller flere side-/midtganger som går fra 1. til siste rad.

I små saler, med mindre enn 10 plasser pr rad, kan det være én rad langs den ene sideveggen, med stoler plassert inn mot motsatt vegg.

Det oppleves av mange som ubehagelig å sitte langt inn på en rad, mot en vegg. Det er heller ikke heldig for lydopplevelsen fra disse plassene. I den grad det er mulig, bør man unngå å plassere stolene helt inn mot veggen. En avstand på 0,5m eller mer vil oppleves som mye bedre.

I saler med mer enn 10 plasser i bredden bør det være sidegang på hver side av amfiet.

Hvis antall plasser i salen er veldig kritisk, kan man legge en midtgang mellom stolene, ikke langs veggen. F.eks. med 4 plasser til venstre og 8 plasser til høyre for midtgangen.

Bredden på gangene skal være 1,2 m eller mer. Der bredden er mindre, vil den ikke bli godkjent som fluktvei, men kan likevel benyttes som atkomst.

Der det er gang langs veggen, bør det være en håndløper på veggen for å gi øket trygghet når man går i trappene mens det er mørkt i salen.

Antall trinn pr rad bør være konstant i hele gangen, slik at rytmen når man går i trappen er den samme hele veien.

Radbredden gis av innvendig bredde i rommet, total bredde på side-/midtgangene.

Antall plasser pr rad, gis av radbredden og stolbredden.

Eksempel:

• Salens innvendige bredde: 16,0m.
• Det er en sidegang på hver side, med bredde 1,2m, totalt 2,4m
• Radbredde: 16-2,4 = 13,6m
• Stolbredde: 0,6m
• Antall plasser pr rad = 13,6/0,6 = 22,67 som avrundes til 22.

Amfiprofil og Opptrinnhøyder

For å sikre at alle plassene kan se hele lerretet utforstyrret, plasseres stolene i et amfi med en avsats pr rad. Den mest effektive amfiprofilen får man ved å beregne hver opptrinnhøyde individuelt, med tanke på sikt mot bilde underkant.

For en sittende person antas høyden fra amfigulv til øye å være 1,2m. Siktlinjene fremkommer ved å trekke en linje fra øye til bilde underkant, for hver rad.

Klaringen i siktlinjene finnes ved å måle høyden fra øye til siktlinjen fra personen på raden bakenfor.

 

Figur 4: Siktlinjer

Den optimale amfiprofilen får man ved å beregne opptrinnene slik at klaringen siktlinjene blir lik for alle radene. Det vil gi en liten øking i opptrinnhøydene fra bakover i salen, slik at det første opptrinnet er lavest, og de bakerste er høyest.

Formelen for å beregne opptrinnene kan virke skremmende for mange, men Film & Kino v/ Rolv Gjestland kan yte hjelp å beregne amfiprofilen.

For den som vil prøve seg, her er formelen:

 

Der

• Xn = Avstand fra lerret til rad n,
• Yn = Høydeforskjell mellom nivå øye på rad n og nivå bilde underkant
• d = Radavstand
• c = Klaring i siktlinjer mot bilde underkant

Merk at hvis salen har tverrpassasje, vil opptrinnet før tverrpassasjen være høyere enn de øvrige, fordi radavstanden er større.

Normalt må siste rad nivå tilpasses etasjeplan eller andre eksterne nivåer. Og om ikke nivå siste rad er begrensende, vil sannsynligvis maskinrommets gulvnivå være det.

Høyden fra siste rad nivå til projektorens objektiv må være så stor at klaringen under projeksjonsstrålen på siste rad blir akseptabel. Det aksepters at høyden ikke er så stor at en person kan gå under strålen, men det bør være rikelig klaring for en sittende person. Målt i fremkant av siste rad, bør klaringen under projeksjonsstrålen være minst 1,6-1,8m

Hvis høydeforskjellen mellom første og siste rad ikke er stor nok for å gi akseptable siktlinjer, kan ulike tiltak forsøkes:

• Redusere antall rader.
• Øke avstand fra lerret til 1 rad.
• Heve bilde underkant

Amfikonstruksjon

Det vanlige er å bygge amfier i tre. Salen kan ha form som en ”skoeske”, der amfiet bygges innenfor ”esken”, gjerne med luftkammer under amfiet. I store saler kan man utnytte rommet under amfiet. Her blir det ofte støpt et skrå dekke, slik at amfikonstruksjonen kan bygges oppå dekket. Hvis lufttilførselsen til salen skal komme fra gulvet, må det være plass for luftsirkulasjon under amfiet. Klaring mellom overflate på ferdig amfi og betongdekket må i så fall være minst 300 mm på det.

Det er viktig at amfikonstruksjonen er tilpasset kravene til akustikk. Det må bl.a. være demping, slik at det ikke bråker når folk går i amfiet.

Hvis salen skal ha opptrinnmonterte stoler, må amfikonstruksjonen være tilpasset kravene til slik montering. Her stilles det ekstra store krav til feste for stolene. Kravene vil bli gitt av stolleverandøren.

Fargevalg

Fargene i kinosalen må ikke forstyrre opplevelsen av bildet på lerretet. Lyset som reflekteres fra lerretet vil også lyse opp salen, og hvis veggene er lyse, eller hvis det er lyse eller skinnende gjenstander i salen vil det forstyrre bildeopplevelsen. Det gjelder også belysningen i himlingen. Her må man må passe på at reflektorene ikke lyser opp som en stjernehimmel i takt med lysrefleksjonen fra lerretet. Det er også viktig å velge en himling hvor skillet mellom himlingsplatene ikke synes (se avsnitt om himling).

Ideelt sett bør kinosalen være helt matt sort. Hvis veggene skal ha farger, må de være mørke, og flatene må være matte. Man kan evt lage området nær lerretet matt sort, og ha farger i bakre del av salen.

Akustikk

Riktig akustikk i en kinosal er grunnleggende for filmopplevelsen. Det finnes en rekke krav og anbefalinger som skal sikre at lydgjengivelsen i best mulig grad samsvarer med lyden slik filmskaperne har ment den skal være.

De viktigste faktorene er:

• Etterklangstiden må være kort. Det er for å ha kontroll på lyden. Det er viktig for at taletydeligheten skal bli god, for at man skal høre hvor lyden kommer fra, og for å kunne gjengi lydopplevelsen i alle typer omgivelser. Se grafer under kapittel om kravspesifikasjoner.
• Lydisolasjon mot omgivelsene er viktig for å sikre at fremmede lyder ikke lekker inn i kinosalen. Det kan være lyd fra en annen kinosal, fra foajéen eller korridoren utenfor, fra trafikk utenfor bygget osv. Men det er også viktig for at lyden fra kinosalen ikke skal forstyrre andre. Et vanlig krav kan være at veggene skal en demping på 75dB. For dører uten sluse kan kravet settes til min 45dB (luftlyd). For projeksjonsvinduet vil kravet ligge enda litt lavere.
• Det må ikke være bakgrunnsstøy i kinosalen. Først og fremst angår det kravet til ventilasjonsanlegget, som ikke skal høres.

For å bedre lydgjengivelsen er det vanlig å lage en baffelvegg ca 15 cm bak lerretduken. En baffelvegg består av et stenderverk (f.eks. 2”x4” treverk), fortrinnsvis fra gulv til tak og vegg til vegg, slik at det blir et lukket rom bak baffelveggen. På fremsiden, mot lerretet, kles baffelveggen med ett lag 13mm gips, ett lag kryssfiner og ett lag 13mm gips. Utenpå det ytterste gipslaget legges en akustisk dempende duk. Det skal ikke være gjennomgående skuer for å feste gips/kryssfinerplatene.

Stenderverket kan ha hyller på baksiden for plassering av høyttalere. I tillegg er det vanlig at den også er bæring for lerret med ramme og maskering.

Det lages hull i baffelveggen tilpasset høyttalerne.

Utformingen av baffelveggen må skje i samarbeid med den som skal levere/montere høyttalersystemet til salen, slik at stenderverket ikke kommer i veien for høyttalerplasseringen, og slik at hullene i baffelveggen er tilpasset den høyttalertypen salen skal ha.

Belysning

Belysningen i kinosalen må ha ulike nivåer. For vasking og bruk av salen som krever mye lys, bør maksimalt lysnivå i amfiet være rundt 3-400 lux.

Lysnivået når publikum kommer inn i kinosalen før en filmvisning skal ikke være for høyt, men tilstrekkelig til at man lett finner plassen sin. Ca 150 lux er anbefalt.

Ved visning av reklamefilm, før forestillingen, dempes lyset til rundt 50 lux.

Når filmen starter, skal lyset kunne dempes jevnt helt ned til 0%. Enda viktigere er det når lyset tennes. Lyset skal da øke jevnt, helt fra 0% , og ikke tenne brått. Dette kravet utelukker enkelte typer lyskilder.

Det vanlige er å benytte downlights i taket for belysning av amfi og korridorer i salen.

Det er viktig å bruke en type armatur der reflektoren er plassert langt inne i sylinderen, og at det er et sort felt ytterst i sylinderen for å hindre gjenskinn.

Taklyset kan deles inn i flere soner. Den fremste delen av salen, nær lerretet, bør være en egen sone med egen demping (scenelys).

Hvis salen skal benyttes til konferanser o.l. kan det monteres en stang for feste av lyskastere på sideveggene, med strømtilførsel for kasterne.

Ledelys, Markeringslys og Trinnlys

Kinosalen må ha lys som ivaretar sikkerheten:

• Det skal være grønne markeringslys over alle inn- og utganger i salen. Der disse lysene blir liggende innenfor synsfeltet for publikum, må man stille krav til at lyset blir minst mulig sjenerende. Det anbefales å benytte armaturer med LED-belysning. Armaturene bør være tette på endeflatene, og lyset bør være dimmbart. I mange tilfeller får man lov til å slukke disse lysene under forestilling, når alt er normalt. Straks lyset i salen tennes, eller noe skjer, tennes markeringslysene. Hvis det ikke gis tillatelse til å slukke dem helt, bør lyset dimmes, slik at de ikke forstyrrer filmopplevelsen. Hvis lysene henger nær lerretet, må de skjermes, så lyset fra armaturene ikke skinner på lerretduken.
• Det skal være ledelys som tenner hvis nettstrømmen forsvinner. Disse lysene skal lede publikum ut av bygget.
• Trinnlyset skal alltid lyse mens det er folk i salen, og de skal vise hvor trinnene i amfiet er. Det er viktig at trinnlyset ikke sjenerer filmopplevelsen, og at de ikke blender folk som går i amfiets korridorer. En god løsning er å ha trappeneser i amfiet som stikker litt ut fra trinnet. Mellom opptrinnet og trappenesen monteres LED-staver/bånd som lyser nedover. Trinnbelysningen skal være diskret. For å oppnå det må den være dimmbar.

Himling

Himlingen i kinosalen skal være akustisk dempende, og skillet mellom himlingsplatene skal ikke være synlig. I tillegg skal himlingen være helt matt sort.

For å oppnå dette er det vanlig å benytte himlingsplater med såkalt D-kant. Her vil himlingsplatene henge sammen som ett dekke, og skal man ta bort en plate, må man fjerne alle platene fra en av himlingsflatens kanter. Kabelføringer og annet som ligger over himlingen bør derfor legges langs kanten av himlingen, slik at man kan komme til disse uten å ta bort store deler av himlingen.

 

MASKINROMMET

Mange tror at man med digital kino kan utelate maskinrommet, og henge projektorene i taket i salen. Det kan man ikke! Projektorene er store, de støyer, avgir mye varme og strølys. Dessuten trenger man tilgang til dem for vedlikehold etc. Alle kinosaler må derfor ha et maskinrom.

Maskinrommets plassering

Maskinrommet kan ha ulik plassering, avhengig av lokale forhold:

• Den vanligste plasseringen av maskinrommet er bak siste rad i amfiet. Det er den optimale plasseringen, som gir best projeksjonsforhold i forhold til sikten.
• Enkelte steder henger maskinrommet over siste rad. Her vil man enten få problemer med stor projeksjonsvinkel eller dårlig sikt, fordi høyden fra siste rad til projeksjonsobjektivet blir veldig stor. Denne plasseringen bør unngås, hvis mulig.
• Noen steder er det ikke mulig å plassere maskinrommet bak siste rad, slik at maskinrommet må bygges som et eget rom bak i salen. På samme måte som maskinrom som henger over siste rad, gir denne plasseringen dårligere projeksjonsforhold og plasseringen bør unngås.

Maskinrommets størrelse og Form

Digitale projeksjonssystemer krever god plass i maskinrommet. Det må være plass til projektor, lydrack, servere osv, i tillegg til at det være atkomst for service og vedlikehold rundt utstyret. Varme i maskinrommet kan føre til at projektoren stanser.

Projektoren skal plassers på lerretets senterakse. Dvs på 90 grader på normalen i lerretet senter (plan)

Maskinrommets bredde mot salen må gi plass til utstyr og betjening, og plass for service og vedlikehold. Bredde bør være minst 3,0m

Dybden der projektoren står, må være slik at det blir god passasje bak projektoren. I små saler må dybden være minst 2,5 m. I mellomstore og store saler må den være minst 3,0 m.

For maskinrom som betjener én sal må størrelsen være minst 9-10 m2. For to saler bør det være minst 15 m2. Betjenes flere saler fra samme maskinrom må det være enda større.

Større maskinrom gir større fleksibilitet i bruk og mulighet for å benytte det til andre formål. Større volum gir dessuten bedre klima og mindre problemer med varme.

Projeksjonsvindu

I veggen mellom maskinrom og sal må det være et vindu for projeksjonsstrålen og for at maskinisten skal kunne se lerretet. Dette vinduet kan også ha andre funksjoner, f.eks. hvis det skal projiseres bilder fra andre kilder, kontrollere/styre lyd eller lys osv. Vinduet kan med fordel være større enn minimumsbehovet for projeksjon.

Projeksjonsvinduet bør ha en lysåpning på minimum 1200 x 400 mm (BxH). Hvis det ikke er andre begrensninger kan bredden gjerne utvides til 1800 eller 2000 mm.

Standard høyde fra gulv til senter projeksjonsobjektiv er 1250 mm. Siden projeksjonsaksen, fra objektiv til senter lerret, normalt heller nedover fra maskinrommet, bør senter projeksjonsvindu være 5 -10 cm lavere enn projeksjonsobjektivet, avhengig av projeksjonsvinkelen.

Hvis veggen mellom maskinrommet og salen er tykk, kan man med fordel fase underkanten av utsparingen, slik at den skrår nedover mot salen. Det gir bedre sikt mot sal/lerret og større toleranse for projeksjonen.

Hvis maskinrommet er felles for flere saler, eller hvis det er krav om at maskinrommet må være en egen branncelle, stilles det krav til brannklasse på projeksjonsvinduet.

Glasset som benyttes i projeksjonsvinduet bør være antirefleksbehandlet, for å minimere lystap. Hvis det ikke er brannkrav til glasset, kan man med fordel benytte optisk hvitt glass, som gir best kvalitet. Hvis ikke kan det benyttes herdet glass.

Det er vanlig å bestille projeksjonsvinduet som et komplett system, med glass og ramme. Rammen er større enn utsparingen i veggen, og festes på veggen rundt utsparingen, slik at utsparingen = lysåpningen.

Systemet kan leveres med mulighet for å åpne vinduet, noe som kan være en fordel i forbindelse med installasjonen av kinoteknisk utstyr, eller andre anledninger hvor man trenger å strekke kabler fra maskinrom til sal, eller trenger å kunne kommunisere direkte med salen.

Serverrom

I et kinoanlegg er det behov for mange servere, både for digital kino, billettsystem, informasjonssystemer osv. Serverne (unntatt avspillingsservere) kan med fordel plasseres i et eget serverrom med god kjøling, slik at driftssikkerheten forbedres.

Avtrekk/Kjøling

Digitale projeksjonssystemer er sårbare for varme. Blir temperaturen i maskinrommet for høy, stanser de, og vil ikke kunne startes før temperaturen er senket.

For å transportere bort varmen som blåses ut av projektoren bør det være et eget avtrekk for hvert lampehus. Avtrekkets kapasitet avhenger av lampens størrelse. I små saler vil behovet ligge rundt 800 m3 pr time. I større saler er behovet 1000 – 1200 m3 pr time.

I tillegg til varmen som blåses ut av lampehuset, er det mange andre varmekilder i et maskinrom, og det kan med fordel monteres kjøling i tillegg til avtrekk.

Strøm

Det må være tilstrekkelig strøm i maskinrommet. Projektorer til store og mellomstore saler krever ofte 3-fase strøm. Forsterkere plasseres oftest i maskinrommet, og krever flere strømkurser. I tillegg kreves det strøm til servere, automasjon, lys osv. Flere detaljer finnes i artikkelen ”Kravspesifikasjoner for kinolokaler ferdigstilt for kinotekniske anlegg”.