Filmfestivalen i Berlin er en viktig arena for filmdistributører over hele verden. Arthaus-direktør Svend B. Jensen er fast besøkende på festivalen og gjør seg i disse dager klar for nedreise. Vi har tatt en prat med ham om hva som gjør Berlinalen såpass viktig og hvilke forventninger han har til årets festival.
Du skal straks reise ned til Berlinalen, den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Hvilken betydning har Berlinalen hatt for Arthaus gjennom årene?
Filmfestivalen i Berlin er en av verdens største og viktigste filmfestivaler. Mens Cannes presenterer det ypperste av filmkunst har Berlin et større fokus på den tematisk interessante, eller utfordrende filmen. Dette er filmer som gjerne har et større fokus på innhold enn på form, som tar opp dagsaktuelle temaer eller ønsker å sette en agenda. Sånn sett er fjorårets Gullbjørn-vinner, Gianfranco Rosis HAVET BRENNER (bildet under), en typisk Berlin-film som forteller om flyktningestrømmen fra Afrika gjennom å beskrive livet på den lille øya Lampedusa ute i Middelhavet.
Bildet: HAVET BRENNER, Gullbjørn-vinner 2016
Året før vant TAXI TEHERAN av Jafar Panahi Gullbjørnen, med sitt poetiske, men skarpe blikk på det utfordrende livet under prestestyret i Iran. Arthaus har gjennom årene plukket mange kirsebær fra Berlin. De to over nevnte filmene blant annet, men også strålende filmer som 45 ÅR (Haigh), EN NATT I BERLIN (Schipper), NADER OG SIMIN – ET BRUDD (Farhadi) og WINTER´S BONE (Granik), for å nevne noen høydepunkter fra de senere åra.
Hvilke forventninger har du til årets festival?
Jeg har alltid store forventninger til de store festivalene som presenterer ferske filmer fra kjente regissører, men jeg blir dessverre oftere skuffet enn begeistret. De alle fleste filmene virker mer spennende på papiret enn i kinosalen, men det er alltid en håndfull filmer som slår til, og ofte kommer de fra uventet hold; fra helt nye stemmer, eller verdenshjørner. Og gjerne heller vist i et sideprogram, eller i markedet, enn i den prestisjetunge konkurransen. Sånn var det med den japanske perlen BRILLER (Ogigami) som ble vist i Forum-programmet for «små og rare» filmer.
Bildet: THE OTHER SIDE OF HOPE, i hovedkonkurransen 2017
Mine forventninger i år er å se 5-7 fantastiske filmer, av de 20-25 jeg kommer til å se, og kanskje ta med 1-2 hjem til Norge. Men i år har vi allerede rettighetene til en av festivalens filmer, Aki Kaurismäkis film THE OTHER SIDE OF HOPE (bildet over), som er med og konkurrerer om Gullbjørnen. Filmen handler om en syrisk asylsøker i Helsinki og passer derfor fint inn i Berlin-festivalens profil. Vi har hatt alle de siste filmene til Aki (blant annet JUHA, MANNEN UTEN MINNE og LE HAVRE) og ser fram til å lansere en ny film fra denne særegne regissøren. Det blir veldig spennende å se filmen med publikum i Berlin. Aki har en stor stjerne på Berlinalen. Han har hatt premiere på mange av sine filmer der.
Hva er det du ser etter når du skal finne nye filmer til programmet til Arthaus?
Vi forsøker å finne filmer som både er spennende tematisk og formmessig. Filmer som gjerne utfordrer de vedtatte reglene for hvordan en film skal se ut eller oppleves. Nyskapende filmer, men som også kan kommunisere med et norsk kinopublikum. Det er viktig at filmene har noen knagger den kan henges på i markedsføringen, som gjør dem synlige blant alle filmene som lanseres på kino i Norge. Det må være noe med dem. Noe som pirrer, noe som gjør at de står ut.
Vi velger ikke filmene våre i et vakuum, men er i en konstant dialog med andre festivaldeltakere fra kinoer og media, og kollegaer fra hele verden. Det er viktig å ha øyne og ører åpne under festivalen, få med seg buzzen og ryktene fra alle rundt seg, på cafeer eller i kino-køene.
Hvilke filmer har du allerede i kikkerten?
Jeg har ikke fått satt meg godt nok inn i filmprogrammene ennå. Det er vel faktisk bare konkurranseprogrammet jeg har oversikten over og der er det noen filmer som jeg håper skal slå til: Åpningsfilmen DJANGO av Etienne Comar, et portrett av den fantastiske gitaristen, er jeg spent på. Den spanske regissøren Alex de la Iglesia pleier å levere morsomme og makabre filmer. Jeg håper THE BAR leverer varene. Sabu er en japansk regissør vi har hatt tre filmer av tidligere (DANGAN RUNNER, UNLUCKY MONKEY og MONDAY). Han lager ofte sorte og lekne komedier, men det er lenge siden han har laget en film på topp nivå. Kanskje han er tilbake med MR. LONG. A FANTASTIC WOMAN av chileneren Sebastian Lelio ser jeg fram til. Det lages mye bra film i Sør-Amerika og særlig fra Chile. Hans to forrige filmer har vært nesten-filmer. Mulig han slår til denne gangen. Til slutt vil jeg trekke fram WILD MOUSE fra østerrikeren Josef Hader. Jeg kjenner ikke til ham fra før, men mine tyske distributør-venner sier at skal jeg kun se en film i Berlin i år så er det denne.
Arthaus har som formål å fremme kunstnerisk verdifull film i Norge. Samtidig ønsker man at flest mulig skal se filmene på kino, og at kinoene skal ta inn filmene på programmet. Hvordan arbeider dere for å opprettholde en balanse mellom hva som blir for smalt og hva som blir for kommersielt?
Som nevnt ovenfor er vi ofte i tett dialog med landets kinosjefer under festivalene. Vi tipser hverandre om filmer vi har sett eller hørt gode ting om, og diskuterer filmene i alle ledige stunder. Men jeg tror det er viktig å utfordre kinoene på hva som er «smal film». Vi må velge filmer med hjertet, ikke etter lommeboka. Det siste blir ofte feil. Da kan vi både gå på akkord med våre film-idealer og bomme på publikum. Det er vanskelig å vite hva publikum vil ha. Det var ikke veldig mange som mente det var smart å satse på en nesten tre timer lang tysk film i Cannes. Hvem kunne forutse at MIN PAPPA TONI ERDMANN skulle bli en kjempesuksess på kino?
Den 67. internasjonale filmfestivalen i Berlin går av stabelen 9. – 19 februar.
