Kyss – Nakne bein – Badescene – Blodig ansikt – Erotisk ekstase i kirken – Arm avsages – Nærbilde av skrik – Sjømann som pisser – Drikkescene – Samtale om likene –

Dette er alle eksempler på filmscener som ble klippet bort av Statens Filmkontroll.

I over hundre år har Filmkontrollen, som i dag er en del av Medietilsynet, hatt myndighet til å føre kontroll og tilsyn med hva publikum skulle få se på kino i Norge. Det har vært en turbulent historie. Fra loven trådte i kraft i 1913 har både sensurordningen og en rekke av enkeltvedtakene skapt debatt. Mange har ment at filmsensuren er i strid med ytringsfriheten, mens andre har ment at den har fungert som et viktig samfunns- og kulturvern.

I den ferske boken «Sensurert – Historien om Statens Filmkontroll» tar forfatter Vegard Higraff for seg hvordan filmsensuren i Norge har blitt praktisert gjennom skiftende kultur- og samfunnsforhold, fra etableringen av Statens Filmkontroll i 1913 og frem til i dag. Hovedspørsmålet i boken er: Hvordan har Statens Filmkontroll, som en forvalter av moral og ytringsfrihet på filmområdet, forholdt seg til den moderne tids omveltninger?

– Hvorfor ønsket du å skrive denne boken?

– Jeg har interessert meg for tematikken helt siden tenårene, egentlig. Jeg vokste opp på 1980-tallet da frykten for «videovolden» satte sitt preg på nyhetsbildet. Senere ble det også tema for hovedfagsoppgaven min i medievitenskap. Ideen til boka fikk jeg da jeg i 2004-2006 jobbet med å digitalisere Filmtilsynets sensurkortregister. Registeret var jo en gullgruve av morsomme, spennende og tidvis bisarre sensuravgjørelser, og ga et interessant innblikk i de politiske og moralske endringer som har funnet sted i det norske samfunnet gjennom det forrige århundret. Jeg tenkte at dette stoffet var så fascinerende at det fortjente en skikkelig bokutgivelse.

– Har du en favoritthistorie å trekke frem fra boken?

–  Ja, jeg oppdaget blant annet at Stortinget like før invasjonen i april 1940, ville gi Filmkontrollen fullmakt til å forby filmer på politisk grunnlag – eller som det sto i forslaget: «Av hensyn til rikets interesser». Jeg kvapp til da jeg oppdaget den historien. Det var erfaringene med den nazifiendtlige filmen «Confessions of a Nazi Spy» som lå bak. Norske politikere og embedsmenn (inkludert filmkontrollsjefen selv) var opptatt av å bevare nøytraliteten og ikke gjøre noe som kunne støte regimet i Berlin. I dag ville de kanskje kalt det «ytringsansvar» – men vi så jo hvordan det gikk…

– Hvilken rolle vil du si at filmsensur spiller i dag?

Medietilsynets rolle er i hovedsak begrenset til å sette aldersgrenser på filmer beregnet for barn og unge. Voksenfilmer med 18-års grense blir ikke lenger forhåndskontrollert (etter en grunnlovsendring i 2004). Det er for lengst slutt på at man klipper i filmene, og forbud mot voldsfilmer forekommer sjelden. Skrekkfilmer med blodige slaktescener, tortur og lemlestelse passerer stort sett uten problemer. Men det er slått ned på en del  sadistisk pornografi de siste årene. Disse filmene er ikke tillatt å omsette eller vise offentlig i Norge.

Vegard Higraff (f. 1976) har hovedfag i medievitenskap fra Univsersitetet i Oslo. Boken er skrevet og utgitt med støtte fra Fritt Ord, Rådet for Anvendt Medieforskning, Statens Filmtilsyn og Norsk Filminstitutt.