NAVN: Martin Øsmundset
STILLING: Assisterende programsjef for Den norske filmfestivalen i Haugesund og kinoansvarlig ved Ås kinoteater
FARTSTID I BRANSJEN: 8 år
FAVORITTFILM: The Incredible Shrinking Man (1957)

1. Hva er ditt beste kinominne?

Åh, jeg har så mange, men det var spesielt tre filmer som virkelig blåste meg av banen og for alvor vekte kinofantasten i meg da jeg var 14: Steven Spielbergs Minority Report, Martin Scorseses Gangs of New York og Peter Jacksons Ringenes herre: To tårn. Nå i voksen alder er de kraftigste minnene mine de jeg får når jeg ser at andre får sånne opplevelser på kinoen jeg driver i Ås. Kidsa som, etter å ha sett Marcus og Martinus – Sammen om drømmen, går opp på scena og danser før de roper «Takk for oss, Spektrum!», faren som forteller meg etter Rogue One: A Star Wars Story at han måtte ta med sønnen sin på denne fordi den første Star Wars-filmen hadde betydd mye for ham i hans oppvekst, den eldre damen som er så rørt at hun ikke klarer å si noe etter å ha sett Manchester by the Sea, barna som danser halling ut av salen etter Med hjertet i dansen… dette er verdens fineste jobb.

2. Hva kjennetegner den ultimate kinoopplevelsen for deg?

Opplevelsen begynner idet jeg kommer inn døra til kinoen. Å møte hyggelige og engasjerte ansatte er utrolig viktig for helheten. Så vil jeg gjerne ha muligheten til å lene meg tilbake og god plass til beina, og mange trailere før jeg ser filmen – fem er perfekt – og så handler det selvsagt om en god opplevelse av lyd og bilde. Jeg liker dessuten at projektorstrålen er så høyt oppe at jeg slipper å se silhuetter i bildet når noen reiser seg for å forlate salen et øyeblikk. Det aller, aller viktigste er kanskje at jeg gjerne vil ha noen sekunder til å la filmen synke inn før lyset slås på. Der er det mange som tar seg friheter, syns jeg. Nylig så jeg Wonder Woman i en kinosal jeg ikke trenger å avsløre her – jeg kan heller klage direkte til dem – men lyset ble altså slått på flere sekunder før rulletekstene kom, og dørene slo opp mens Wonder Woman stadig var i et episk sprang over London by. Vi trenger virkelig ikke jage folk ut av salen før de har fått en sjanse til å trekke pusten, for hvis du spiser et deilig eple og den siste biten du tar er råtten, så er hele opplevelsen av eplet ødelagt.

3. Hvordan tror du fremtidens kino ser ut?

Nå sitter jeg jo på et kontor som har Rolv Gjestland rett over gangen, så etter hva jeg hører, går det i hvert fall i retning av økt komfort. Færre seter, mer plass til beina. I fjor besøkte jeg en luksussal på Queensway i London med noen helt latterlig digge seter, hvor jeg kunne trykke på en knapp i armlenet når som helst under filmvisningen, så fikk jeg besøk av en kelner som sørget for at jeg fikk servert mat og drikke. Sånne saler som utvider den tradisjonelle kinoopplevelsen kommer vi til å se stadig flere av – i hvert fall i byene. Så har jeg fått med meg at det også er en utvikling innen kinoskjermer, men jeg håper maskinrommet og projektorstrålen får bestå en stund til. Kinoen er ikke helt den samme uten. Ellers syns jeg det går mot en kino som er mer og mer event-basert. Også for lokale kinoer, kanskje spesielt for lokale kinoer, er det utrolig mye å hente på å jakte ned samarbeidspartnere og gjøre mer ut av kinovisningene enn å bare selge billetter og gå opp i maskinrommet og trykke «play». Det er opplevelser vi selger, og vi selger bedre om opplevelsene er større.