Mandag 21. august arrangerte Kulturdepartementet et seminar i Haugesund kalt «Den nordiske broen», der ministeren innledet med å si at vi har et såpass kulturelt fellesskap i Norden at vi må knyttes nærmere sammen for å nå ut. Hun lanserte idéen om et felles nordisk filmfond for å kunne løfte de riktig store prosjektene sammen.

Direktør Roberto Olla i Eurimages gikk gjennom tallene de har samlet inn med oversikten over i hvilken grad de nordiske landene samproduserer med andre og hverandre. Siden tallene ikke var kvalitetssikret brukte han dem til å peke på tendenser. Tendensene er klare: vi samproduserer mest med hverandre, men Finland mest med Tyskland og Estland før de andre nordiske land. Danmark mest med Sverige, mens Norge samproduserer omtrent like mye med Sverige og Danmark og mange filmer har samprodusenter i en rekke land.

Petri Kemppinnen i Nordisk Film- og TV-fond snakket om fra lokalt til nordisk og globalt og trakk fram at Norden hadde to av fem nominasjoner til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film og vant Gullpalmen i Cannes med «The Square». «En mann ved navn Ove» skal lages i amerikansk versjon og «Land of Mine» og «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» har vakt internasjonal interesse og blitt vist på mange festivaler.

Johanna Koljonen fra Nostradamus Project snakket om framtidstrender innenfor innhold, teknologi og distribusjonsmodeller og ledet deretter et panel med de to foregående talerne som på mange måter optimistisk mente at nye distribusjonsformer vil øke mulighetene for nordiske filmer og serier. Uansett vil det være vanskelig å nå et stort marked i USA og Storbritannia der alt på et annet språk enn deres eget oppfattes som «arthouse».

Peter Dinges, direktør for et av de tyske fondene, mente i sitt innlegg at Norden hadde all grunn til å være fornøyde med både strukturen i finansieringsordningene og gjennomslaget for nordiske filmer og TV-serier. Det var heller slik at andre så til Norden. Hvorfor endre noe som fungerer så godt? Det er bedre så satse videre etter samme spor å videreutvikle modellene. Han refererte også til en rekke europeiske ordninger for å finne bidrag til produksjoner (som AMT-direktivet) og oppfordret til å fokusere på promotering og samarbeid.

Etter en interessant gjennomgang av medieforsker Vilde Schanke Sundet av en rekke elementer i fenomenet «Skam», som vi alle stadig trekker fram som Den store norske suksessen for tiden, noe også seminarleder Silje Riise Næss påpekte en rekke ganger

Panedebatt

Temaet for paneldiskusjonen var hvordan vi kan sørge for at nordisk film- og serieinnhold gjøres tilgjengelig for publikum i nye visningstjenester og klarer vi å finne gode løsninger for medfinansiering som gjør at alle leddene i verdikjeden tjener penger på formidlingen.

Panelet besto av Synnøve Hørsdal (Maipo), Claus Ladegaard (Dansk Filminstitutt), Lone Korslund (Nordisk filmdistribusjon), Jannicke Haugen (Nordisk Film Kino) og Fredrik Ljungberg (Viaplay).

Synnøve Hørsdal var tydelig på at kinovinduet er det som fungerer. Der får produsentene det meste av sine penger, mens de neste vinduene gir lite eller ingenting. Ladegaard fra DFI lanserte idéen om fleksible vinduer, alt fra fire måneder (eller mer) for de store filmene som virkelig fungerer på kino til helt ned til to uker for filmer som viser seg å ikke fungere i det hele tatt. Jannicke Haugen var klar på at det ikke var aktuelt å gi fra seg den eksklusiviteten kinoene betaler høy leie for. Ljungberg fra Viaplay hevdet at de bruker enorme summer på nordisk innhold og at det derfor ikke var aktuelt å betale en avgift slik andre ledd i verdikjeden gjør til videre produksjon av nordisk innhold.

Statssekretær Bård Folke Fredriksen avrundet det hele.