«Har digitaliseringen gitt oss større mangfold og valgfrihet eller er kinoene nå underlagt blockbusternes diktatur?»  Det spør Jon Iversen seg i et innlegg på Z-bloggen.

Temaet ble også adressert under filmfestivalen i Haugesund, hvor forskere fra BI, på oppdrag fra Film & Kino, la frem midlertidige funn rundt endringer knyttet til overgangen fra analog til digital kinodrift. I seminaret Det smale mangfoldet presenterte de to motstridende effekter, Longtail-effekten, med et mangfold av filmer, og Blockbuster-effekten, hvor de store titlene støvsuger markedet.

Les også: Rapport fra digitalt seminar

Iversen, daglig leder i Norsk Filmklubbforbund og redaksjonsmedarbeider i Filmtidsskriftet Z, tegner også opp disse to ulike konsekvensene: et digitalt marked som fører til et større mangfold med en lang hale av nisjeprodukter versus et dominerende blockbuster-marked, hvor de øvrige filmene forsvinner i en grå masse. Han påpeker også at kinoene stadig har noe analogt ved seg, som gjør at digitaliseringsteoriene ikke nødvendigvis passer helt uten videre. Kinoene er fysiske størrelser, og de er en viktig lanseringskanal for filmene – et viktig utstillingsvindu. Dette gir også kinoene definisjonsmakt i forhold til utvalg av filmrepertoar.

Hvordan har kinoene forvaltet sine muligheter?

Iversen fortsetter med å se på hvordan digitaliseringen har slått ut hos de norske kinoene, og hvordan de har forvaltet sine muligheter. Begge effektene er synlige: bestselgerne blir enda større og enda synligere, samtidig som tallene så langt tyder på at antall titler er økende. Men hvordan er det med besøket på de smalere titlene? Drukner de i den såkalte grå massen?

Følgende dilemma oppstår: skal man ta bestselgerne av plakaten for å få plass til mer bredde, og filmer som antagelig ikke fyller salen i samme grad? Her svarer Iversen: «Svaret må sannsynligvis bli ja, for kinorepertoaret handler jo også om fornyelse, å aktualisere kinoen jevnlig med nye tilbud og gjenskape den i folks stadig kortere bevissthetsspenn.»

Han avslutter med å oppfordre kinoene til å bidra til at filmen, både som kunst og produkt, utvikler seg og holder seg aktuell og ikke stagnerer i formelfilmer. Det er eksempelvis viktig at de norske filmene som vekker oppmerksomhet i utlandet, som Bent Hamers og Joachim Triers filmer, også får plass på norske kinoer og får ta del i den oppmerksomheten som en kinopremiere gir.

Hele innlegget kan leses på nettsidene til Z