Siste dag av DNK2018 ble åpnet av Julian Pinn som snakket om utfordringer med lydnivåene som blir filmene som blir levert til kinoene.

Han innledet med å gi en kjapp oppdatering på fremgangen innen «immersive sound» og hvordan en standard nå ligger til grunn slik at nærmest hvem som helst kan lage lydspor med «immersive audio». Videre presenterte han en tidslinje som illustrerte innovasjonene innen audio.

Deretter gikk han spesifikt inn på «loudness» med en beskrivelse hvilke nivåer på skalaen frekvens (Hz) mot lydtrykk (dB) mennesket registrerer.

-Studios: need to know how to set up and align their system to match those of the cinemas. Cinemas: Need to know the same to promote quality.

Vi fikk deretter se en presentasjon hvor Pinn viste den samme reklamefilmen to ganger, men med ulike lydnivåer. Dette illustrerte hvordan det er viktig å utnytte hele spekteret av lydbildet når man mikser lyd til kinoformatet.

Det har blitt gjort en rekke forsøk av myndigheter på å regulere hvor høyt lydnivå man har lov til å eksponere kinobesøkende for. Men dette er det ingen grunn til da det ikke vil skade hørselen til en person hvis de eksponeres for et høyt lydnivå i lengden av en spillefilm.

Pinn presiserte at det er et voksende problem med mengde innhold som blir mikset for kinoformatet. Når det som leveres til kinoene har veldig ulikt mikset lyd, blir det umulig for kinoene å stille inn lydnivået i salen korrekt.

– What if we could better describe to cinemas the nature of a movie’s loudness; would that help cinemas decide the appropriate fader level? Often Fader 7 is not loud.

Når filmskaperne forventer at kinoene har satt lavere lydnivåer, vil de ofte kompensere med å mikse høyere. Dette skaper en ond sirkel. Det bør etableres en felles forståelse.