Blant bidragsyterne finner vi James Cameron, Daisy Ridley, Spike Lee, Daniel Craig og  Steven Spielberg. Sistnevnte forteller om sine store magiske kinoopplevelser. I tillegg til å skrive om den gangen han så Lawrence Of Arabia på 70 mm som tenåring, skriver Spielberg et lidenskapelig, personlig stykke om magien i kinoopplevelsen, og hvorfor – selv om den i dvale akkurat nå –  det aldri vil dø.

Blant annet skriver Spielberg:

“I den nåværende helsekrisen, der kinoer lukkes eller tilgangen er drastisk begrenset på grunn av den globale pandemien, har jeg fortsatt håp. som grenser til visshet, om at publikum vil vende tilbake til kinoene når det er trygt. Jeg har alltid viet meg til vårt filmdrevne samfunn – filmdrift, som å forlate hjemmene våre for å gå på kino, noe som betyr en følelse av fellesskap med andre som har forlatt hjemmene sine og sitter sammen med oss. I en kino ser du filmer med de viktigste du har i i livet ditt, men også i selskap med fremmede.

Det er magien vi opplever når vi går ut for å se en film eller et teaterstykke. Vi vet ikke hvem alle disse menneskene som sitter rundt oss er, men når opplevelsen får oss til å le eller gråte eller heie eller tenke, og når lysene kommer opp og vi forlater setene våre og vi drar ut i virkelige verden føles ikke disse menneskene som helt fremmede lenger. Vi har blitt et fellesskap, både i hjerte og ånd, etter å ha delt en opplevelse sammen.

Den korte tiden på kinoen sletter ikke de mange tingene som skiller oss: rase eller klasse eller tro eller kjønn eller politikk. Men landet vårt og vår verden føler seg mindre splittet, mindre ødelagt, etter at et fellesskap med fremmede har ledd, grått, hoppet ut setene sammen, alt på samme tid.

Kunst gjør oss oppmerksom på det spesielle og det universelle, begge på en gang. Og det er derfor, av alle ting som har potensial til å forene oss, ingen er kraftigere enn den felles opplevelsen av kunsten. «