Dette skyldes at skattemyndighetene gjennom et skriv av 14. november 1997 har begrenset kinoenes mulighet til å få forholdsmessig fradrag på " kostnader i forbindelse med oppføring, påkostning, vedlikehold mv av kinosaler med interiør". Begrunnelsen som ble lagt til grunn for denne praksis er at det er primærbruken som er retningsgivende for om en har rett til fradrag eller ikke. Denne praksis har med andre ord medført at mange kinoer ikke har hatt anledning til å operere med forholdsmessig fradrag (basert på avgiftsbelagt andel av omsetningen, tidsbruk kinofilm vs reklame eller arealer for kinodrift vs varesalg) ved bygging og ombygging av kinosaler. Stridsspørsmålet for en rekke virksomheter som opererer både innenfor og utenfor avgiftsområdet har i stor grad vært tolkningen av hva som er naturlig, nær og relevant virksomhet i forhold til den avgiftsfrie virksomheten. I 2003 slo Høyesterett fast i den såkalte Hunsbedt-dommen, at Hunsbedt Racing AS var avhengig av avgiftspliktig reklameinntekter for å drive sin avgiftsfrie sportsutøvelse. Hunsbedt Racing fikk derfor rett til å foreta forholdsmessig fratrekk på anskaffelse, drift og vedlikehold av en racerbil. Dommen slo fast at den tidligere praksis med at primær bruk (i dette tilfellet sportsutøvelse)legges til grunn for fradragspraksis er lovstridig og at forholdsmessig fradrag hvor både primær (sport) og sekundær (reklame) bruk legges til grunn.
Sommeren 2005 falt det dom i Høyesterett i den såkalte Porthus-saken. Et hotell i Trondheim søkte forholdsmessig fradrag ved oppføring av hotellet basert på at deler av omsetningen stammer fra avgiftspliktig salg (telefon, betal-TV, minibar, Internett, reklame, matservering, klesvask og rens). Nok en gang ble det vurdert at den avgiftspliktige virksomheten er en integrert del av virksomheten og at en derfor skal kunne operere med forholdsmessig fratrekk.
Gjennom dommene har Høyesterett slått fast at
" inngående avgift på en anskaffelse er fradragsberettiget dersom den har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten"
. Skattedirektoratet utdyper i et notat av 26. september 2005 hvordan fylkesskattekontorene i fremtiden vil forholde seg til krav om refusjon, også for saker tilbake i tid. For kinoer vil følgende tolkning legges til grunn:
§ Fylkesskattekontorene vil i utgangspunktet akseptere at reklameinntekter har en naturlig og nær tilknytning til arealer hvor det finner sted filmvisninger.
§ Når det gjelder kioskdrift stiller direktoratet seg i utgangspunktet negativ til at det foreligger en sammenheng, men uttaler at det kan imidlertid foreligge tilfeller hvor salgsvirksomheten må anses som så integrert i kinovirksomheten at salget får betydning for fradragsretten.
For kinoer som har foretatt betydelige investeringer i perioden 2002-2004 bør en vurdere om det lønner seg å rette et krav om refusjon av momsutgifter til det lokale fylkesskattekontor. Tidsfristen for foreldelse er formelt sett 3 år, men det er fremdeles en åpning for at direktoratet aksepterer krav så langt tilbake som 13 år tilbake i tid.
For kommunale kinoer som er en integrert del av kommunen vil ordningen med fradragsrett på investeringer være aktuell for perioden før 1. januar 2004, da kommunene fikk en generell momsrefusjonsordning fra denne perioden. Forskjellsbehandlingen som ble praksis i 2004 mellom kommunale kinoer integrert i kommunen og på den andre siden private kinoer og kommunale aksjeselskap var en av årsakene til innføringen av moms på kinobilletter 1. januar 2005.
For ytterligere informasjon, se vedlagte skriv fra Skattedirektoratet:
