Av Synnøve Brenden Klemetrud, ordfører i Lillehammer
Film er en del av en verdensomspennende kommersiell underholdningsindustri, men samtidig en genuin kunstnerisk uttrykksform. Film og fjernsyn er vår tids kanskje sterkeste medium med størst gjennomslagskraft. Når vi nå skal utforme en nasjonal filmpolitikk for framtiden bør søkelyset være rettet mot hvordan en skal fortelle historier med levende bilder i framtida. Dette omfatter ikke bare film i tradisjonell betydning, men også tv-mediet. Det er all grunn til å anta at visuelle kunstuttrykk som film og TV blir stadig viktigere i årene som kommer, ikke minst fordi dette er uttrykk som når brede lag av befolkningen. Den teknologiske utviklingen gir dessuten nye muligheter også for grupper som kanskje ikke ville vært fanget opp av tradisjonelle kulturelle uttrykksformer. Nåtidas unge kan tape, redigere og distribuere små historier ved hjelp av håndholdte enheter i bredbåndsnett og på den måten være en egen "kringkaster".
Mange gode norske filmer har de senere årene blitt laget i regionene, ofte av regionale selskaper men også av nasjonale og internasjonale selskaper som produserer lokalt. En regional filmsatsing vil innebære at både norske og internasjonale produsenter vil kunne tilbys varierte og spennende locations. Det er kulturelle forskjeller mellom regionene. Hver region har sin egen historie, sine fortellinger som kan være med på å berike nasjonens samlede filmuttrykk. Samtidig kan regionale filmmiljøer skape bedre grobunn for filmer som forteller noe vesentlig om hvordan ulike livsvilkår påvirker oss, og fortellinger med et lokalt utgangspunkt kan også fortelle noe universelt. Med Norges mangfoldige natur kan regionene by på landskap med ulike karakteristika. Dette er muligheter framtidas norske filmpolitikk må ta opp i seg.
Filmens stilling i skjæringspunktet mellom ”børs og katedral” omfatter et stort felt, og omhandler kulturpolitikk, næringsutvikling, regionalutvikling og satsing på barn og unge. Fra et kulturpolitisk ståsted handler film om formidling av inntrykk og opplevelser og om utvikling av talenter. For regionene handler dette også om å fortelle ”historier” – noe som har stor betydning både for regional identitet, stolthet og gjenkjennelse og for regionens omdømme og profilering utad. Dette påvirker folks lyst til å bosette seg i regionene. Erfaringene er at filmarbeidere, og særlig unge filmarbeidere, finner det attraktivt å bosette seg i regioner som satser på miljøer relatert til film og filmproduksjon.
Men film handler som nevnt også om næringsutvikling, eller mer spesifikt om kulturbasert næringsutvikling. Kulturbasert næring er ikke en ny næring, men det er en nyere måte å omtale ei næring på. Kultur har selvsagt en egenverdi, men vil også kunne skape verdier bl.a. gjennom nye arbeidsplasser utover de tradisjonelle. Regionene trenger ny næringsutvikling og kulturbaserte næringer er av de sterkest voksende i den vestlige verden. Det er en næring som har et ytterligere vekstpotensial, som vi i Norge burde ha gode forutsetninger for å hente ut. I et slik lys er det derfor viktig å satse på film også som næringsutvikling. Filmproduksjon utløser behov for en mengde varer og tjenester: overnatting, transport, IT-tjenester, håndverkere, studiofasiliteter, landskapsmessig tilrettelegging osv. Gjennom ringvirkninger bidrar dermed filmproduksjon til nyskaping innen kulturbasert næringsliv, men også til opprettholdelse og nyetablering innen andre deler av næringslivet. Det er en vei å gå for å få gjennomslag for nye satsinger som ikke kommer inn under det kjente og tradisjonelle.
