Av Lene Løken, administrerende direktør i FILM&KINO

Kulturminister Trond Giske nedsatte i fjor høst et utvalg (Einarssonutvalget) som skulle vurdere organiseringen av de statlige virkemidlene på filmområdet. Utvalget som avga sin innstilling i begynnelsen av desember, gikk inn for å dele avgiften til Norsk kino- og filmfond mellom FILM&KINO og det nye statlige virkemiddelapparatet. Det kan få direkte innvirkning på hvor mange millioner som står til rådighet når digitalisering av kinoene skal gjennomføres.

Digitaliseringen er nemlig tenkt som et spleiselag mellom kinoene (og deres kommunale eiere), de private filmdistributørene og staten. Statens bidrag er forventet å komme gjennom avgiften til Norsk kino- og filmfond, som FILM &KINO i dag disponerer. Det er denne avgiften utvalgets flertall nå vil benytte deler av til produksjon av norsk film. Det kan i så fall føre til at kinoene – og dermed kommunene – vil komme til å betale atskillig mer enn opprinnelig planlagt.

De fleste norske kinoer går i dag med underskudd, som betales av norske kommuner. Det er bare de største kinoene som klarer seg på rent kommersielle vilkår, og også de sliter tungt. Full digitalisering av norske kinoer, 230 i tallet, vil komme på rundt 300 millioner kroner. Skal man overlate digitaliseringene til kinoene selv, vil bare de færreste klare investeringene.

Man har derfor, etter internasjonale modeller, tenkt seg et spleiselag, der også filmdistributørene bidrar, fordi det er disse som sparer mest på digitalisering av kinoene. Følger man de modeller som nå er i ferd med å bli etablert, kan man regne med at distributørene betaler opp mot førti prosent av regningen. Men distributørene er bare interessert i å gå inn i et spleiselag, der det på sikt er regningssvarende for dem selv å delta. Det er det langt fra på alle norske kinoer.

Takket være det særnorske kommunale eierskapet har vi her i landet klart å opprettholde små kinoer i distriktene. Her har kommunene tatt ansvar opp gjennom årene. Faktisk har vi derfor også lyktes godt i å opprettholde et bredt og kulturelt basert tilbud på våre kinoer, noe som ikke er vanlig i andre land.

Derfor vil også digitaliseringen bety ekstra mye i Norge. Enkelt sagt kan den gjøre kinoen til et digitalt kulturhus der man i tillegg til film også kan vise andre kulturelle eller for den saks skyld sportslige, aktiviteter. Den digitale teknikken gjør det enkelt å overføre konserter og teaterforestillinger. Filmer kan få premiere samme dag i New York, Paris og Mosjøen. Teknikken er så enkel og billig at det også vil åpne seg helt nye visningsmuligheter for lokale produksjoner, for eksempel fra de regionale filmmiljøene som nå er i ferd med å oppstå og hvor mange kommuner og fylkeskommuner allerede er engasjert.

Men så var det regningen da, for all denne herligheten. Fordi vi i Norge har så mange små og mellomstore kinoer som ikke har egen betalingsevne, må vi benytte offentlige midler for å få spleiselaget til å gå opp. Disse midlene er tenkt å komme fra avgiften til Norsk kino- og filmfond, som nå Trond Giskes utvalg vil dele med det statlige virkemiddelapparatet.

Vi har fra gammelt av en ansvarsdeling mellom stat og kommune på film- og kinoområdet. Staten har ansvaret for produksjon. Kommunene for visning. Til støtte for kommunene i deres virksomhet, har staten lagt en avgift på omsetning av film og videogram i næring, hvilket vil si på kinobilletter og video/ DVD-kassetter. Denne avgiften forvalter kommunene gjennom sin organisasjon FILM&KINO. Den benyttes til film, kino- og videoformål og er et viktig middel til å opprettholde den desentraliserte kinovirksomheten og det brede repertoaret vi har i Norge i dag. Det er denne avgiften som nå foreslås delt mellom de statlige oppgavene (produksjon) og de kommunale (visning).

Utvalgets innstilling er ledd i forarbeidene til den planlagte stortingsmeldingen om film, som kulturminister Giske skal legge frem før påske. Avgiftsspørsmålet vil være en del av meldingen. Det er følgelig nå, i høringsperioden, at kommunene har mulighet til å si sitt.

Skal avgiften fortsatt gå til de kommunale oppgavene, eller skal den heretter også brukes til de statlige oppgavene? Det er til syvende og sist Stortinget som avgjør, men filmmeldingen er en viktig premiss for den avgjørelsen.

Og før jeg glemmer det: Den kinoen som ikke blir digitalisert, vil dø. I vår digitale fremtid vil det nemlig ikke lenger finnes noen analoge filmkopier, som en slik kino kan vise.

Lykke til med høringen. Fristen er 26. januar.