Av Lene Løken, første gang publisert i Film & Kino nr. 1/2007

Det begynte med Rambøll-rapporten, fortsatte med Econ-rapporten og er foreløpig endt opp i Einarssonutvalgets innstilling. Nå venter vi bare på kulturministerens filmmelding som skal komme før påske. Rapportside på rapportside er det siste året publisert om norsk films nåværende og fremtidige rammevilkår. Konsulentfirmaer har arbeidet, seminarer er avholdt, bransjerepresentanter har uttalt seg og media har kommentert. Bare kinoen, arenaen der filmen møter sitt publikum, er holdt utenfor. Inntil de nå selv kastet seg inn, i siste høringsrunde.





Dette skyldes at kinoene er kommunenes ansvar, mens staten ifølge tradisjonell deling har ansvar for den norske filmen. Når derfor staten, og de statlige organene, diskuterer filmen og sitt eget ansvarsområde, faller kinoen utenom. Dens utfordringer, muligheter, svake økonomi og fremtidige utvikling berøres nærmest i bisetninger, og som følge av andre spørsmål som de statlige organene ønsker å drøfte. Kommunene og deres kinoer bringes ikke inn.

Det er flott at staten drøfter sitt ansvar for norsk filmproduksjon, og det er enda bedre at den sittende regjering med kulturminister Trond Giske i spissen har tatt mål av seg til å bedre filmens kår her i landet. Problemet oppstår i det øyeblikk staten trekker inn avgiften til Norsk kino- og filmfond, som i dag finansierer de oppgavene som drives av FILM&KINO, uten at også kommunene og kinoene trekkes inn. Det er dette som er skjedd i de nevnte rapporter og utvalg.

Saken har sitt utspring i følgende: Lov om film og videogram som kom i 1987, lovfestet den avgiften som kinoene til da, frivillig, hadde betalt inn til Norsk kino- og filmfond. I tillegg la loven en tilsvarende avgift på omsetning av videogram. Også denne ble lagt til Norsk kino- og filmfond, som eies av FILM&KINO (daværende Kommunale Kinematografers Landsforbund). Avgiften brukes til tiltak for film-, kino og video og styres av landsmøtet i FILM&KINO som består av representanter for norske kommuner, kinoene og videobransjen.

Overgangen fra video til DVD har de siste årene gitt fondet høyere inntekter enn opprinnelig beregnet. Det er derfor naturlig at staten ønsker å vurdere avgiften og FILM&KINOs inntekter fra denne. Men det blir feil når ikke den annen part, kommunene, som har ansvaret for bruken av avgiften, trekkes inn. Det blir også feil når man konsentrerer seg om å styrke produksjonen av norsk film, men glemmer at den skal møte sitt publikum. På kino og på video.

Opprinnelig ville departementet sende også den siste innstillingen, fra Einasssonutvalget, på høring til bransjeorganisasjonene, og ikke til kommunene og kinoene. Først etter innstendig oppmodning fra FILM& KINO, og etter at vi hadde sagt oss villig til selv å sende innstillingen til våre medlemskommuner og kinoer, ble disse tatt med. Resultatet er en høringsrunde med 99 svar, 43 fra kommuner, fylkeskommuner og kinoer.

La oss derfor håpe at vi har en klok kulturminister som nå sitter bøyet over de mange svarene han har fått, siden innstillingen fra Einarssonutvalget ble sendt på høring. For kommunenes og kinoenes svar er ganske entydige. De slår ring om avgiften og FILM&KINOs oppgaver og peker meget klart på at en filmmelding også må ta for seg kinoenes utfordringer. De peker likedan på den fremtidige digitaliseringen av kinoene og understreker at avgiftsmidlene må gå til FILM&KINO inntil denne er fullført.

Vårt kommunale kinosystem skiller Norge fra andre land. Det har gitt oss store fordeler, som at vi har klart å opprettholde de mange små kinoene i distriktene. Den kommende filmmeldingen og den videre behandling av avgiften til Norsk kino- og filmfond kan bli avgjørende for disse kinoenes fremtidige muligheter til å overleve. Derfor trenger vi en filmmelding som faktisk ser kinoene, deres utfordringer og muligheter i en ny digital fremtid.





Det er først i møtet med publikum at en film får sin verdi, uansett hvor mange statlige kroner som har gått med til å produsere den.