[TEKST] BIRGITTE BRATSETH

Det lages misunnelsesverdig mye bra film av og om unge i Sverige for tiden, og noen av dem kommer heldigvis hit. I fjor var det
Fjorten suger av firkløveret Filippa Freijd, Martin Jern, Emil Larsson og Henrik Norrthon.

Nå gjelder det
Farvel Falkenberg, også denne for et slags gruppearbeid å regne, laget på lavt budsjett og med folk i begynnelsen av 20-årene både foran og bak kamera.

Filmen ble spilt inn for snart fire år siden, og var opprinnelig tenkt som en TV-serie for SVT, inntil produksjonsselskapet Memfis (
Fucking Åmål, Kopps) fikk nyss om prosjektet og sikret seg rettighetene.

Dermed ble over hundre opptakstimer klippet ned til kinoformat i en møysommelig prosess. Resultatet ble en debutfilm så god at Svenska Filminstitutet plukket den ut som sitt bidrag til Oscar for beste utenlandske film i år.

Fiksjon eller virkelighet


Temaet i
Farvel Falkenberg, den vanskelige og ofte fremmedgjørende overgangen mellom ung og voksen, er blitt beskrevet utallige ganger tidligere. Likevel oppleves filmen som befriende frisk og annerledes.

Handlingen foregår, som tittelen tilsier, i den lille kystbyen Falkenberg, midtveis mellom Gøteborg og Helsingborg. I fokus står de guttene som drøyer ett år, og kanskje enda ett, med å bestemme seg for hva de vil i livet. Guttene som bor hjemme hos foreldrene akkurat litt for lenge, mens de tilsynelatende venter på et slags indre klarsignal, eller en ytre hendelse som forandrer alt. De er representert gjennom David, Jörgen, brødrene Holger og John samt den mer perifere Jesper. Den siste spilles av filmens regissør og ene manusforfatter, Jesper Ganslandt. Filmens fotograf, Fredrik Wenzel, er historiens andre opphavsmann. Skjønt, historie? Det er ikke godt å si hva som er autentisk og hva som er fantasi. Jesper Ganslandt selv skal ha uttalt at filmen er førtito prosent sann.

Det som er sikkert, er at personene i
Farvel Falkenberg heter det samme som i virkeligheten, at de er venner på ordentlig og at handlingen foregår der de selv vokste opp. Et håndholdt kamera, lange tagninger og en tilsynelatende retningsløs og slentrende oppbygning av så vel scener som helhet, er med på å gi filmen et tvers igjennom dokumentarisk uttrykk.

Bortsett fra i noen få tilfeller, deriblant et nattlig innbrudd, utilslørt iscenesatt med lyskaster, oppleves det som skjer foran kamera som bemerkelsesverdig ekte. Ikke minst skyldes dette det naturlige skuespillet og dialogen, som ofte er fornøyelig i all sin enkelhet.

– Jeg blir glad av bacon, konstaterer for eksempel John i starten av filmen, tilsynelatende fullstendig uberørt av morens kjedelige advarsler bak avisen om at man kan bli deprimert av for mye fett.

Barn eller voksen


Mens de fem vennene driver hit og dit i den søvnige svenske småbyen, binder en fortellerstemme den episodiske handlingen sammen ved hjelp av det som skal vise seg å være utdrag fra Davids dagbok. Samtidig er det Holger som er filmens mest sentrale karakter. Grepet virker til å begynne med litt underlig, men det forklarer seg skjønnsomt etter hvert.

Davids dagboktanker er løsrevet fra filmens handling forøvrig, men de er likevel tett knyttet til den merkelige dualiteten av letthet og alvor som de fem går og kjenner på, hver på sin måte. Ett sted observerer David foreldregenerasjonen med uro:

– Er de oss? funderer han, – når tiden har gått, og alt har stått stille?

Andre ganger er det barndommens bekymringsløse tilværelse David lengter tilbake til (han har Nintendo-logoen tatovert på underarmen). Han lengter til leken på de hemmelige stedene i skogen sammen med bestevennen Holger. Dit stikker de to også i filmens nåtid, for å spise fleinsopp og grunne over tilværelsen. De sitter på huk i den sildrende bekken, splitter nakne med ”snoppen” dinglende i vannet. Velter halvråtne trær eller ligger i det knallgrønne gresset og forestiller seg at de er hverandre. En drømsk og vakker sekvens der indre og ytre landskap smelter sammen, med en egen (særsvensk?) stemning som fører tankene hen på Roy Anderssons fantastiske
En kjærlighetshistorie fra 1970.

Men høsten nærmer seg, og hverken livet eller Falkenberg er hva det en gang var. Småbyen er selve symbolet på barndommen, og det er på tide å forlate den.

– Dette blir min siste sommer, lover David seg selv.

Holger vurderer på sin side å velge å bli i barndomsbyen. Det vil i så fall være noe helt annet og mye bedre enn å bare ende opp der. Eller?

I tråd med deLillos-sitatet innledningsvis finnes det ingen jenter i guttenes omgangskrets, noe David også stusser over i sine dagboksnotater. Han erindrer bare så vidt en enkelt kjæreste som en av dem hadde en gang. Bortsett fra et par halvgamle mødre er også filmen forøvrig kjemisk fri for hunkjønn. Men når handlingen i filmen er slutt, og
Farvel Falkenbergs varme og vemodige tilstandsrapport er over, så er de der plutselig, smilende og over alt. Jentene. Og med dem også verden, livet, fremtiden. Slik kan i hvert fall collagen av stillbilder som ledsager rulleteksten tolkes, med sine optimistiske glimt av hva som skjer videre med guttegjengen, etterpå.