Av Lene Løken, administrerende direktør i FILM&KINO.

Jeg kan hilse fra Croisetten, den palmekronede paradegata som dagbladjournalist Arne Hestnes berømmet i sine årlige reportasjer. Jeg har gått på den røde løperen der stjernene vandrer under fotografenes blitzregn. Jeg har besøkt Hotell Carlton, det mest berømte av dem alle og jeg har smøget meg frem mellom luksuslimousinene foran Festivalpalasset.

Det er bare en bitte liten forskjell på stjernene og meg. For mens stjernene vandrer opp den røde løperen på sen kveldstid, ombrust av folkejubel og iført kjoler fra de fremste parisiske motehus, står jeg i kø ved kanten av løperen klokken 07.45 om morgenen i flate, brede sko som tåler en lang dags tråkk.

Når stjernene flanerer i baren på Carlton og Martinez og nipper til en cocktail, tar jeg heisen opp i tredje etasje der jeg langt bak i korridoren finner det midlertidige kontoret til ett av filmbyråene. I 30 graders varme på såre ben! Og når limousinen glir frem med sotede vinduer, står jeg på fortauet og tråkker. Det nærmeste jeg har kommet en stjerne, er et lite intimt møte med John Travolta for noen år siden. Det var bare seks sikkerhetsvakter, tolv gendarmer og en glassvegg mellom oss!

Livet i Cannes er nemlig ikke det minste glamorøst for alle oss andre. Vi som ikke er stjerner. Vi som verken glitrer eller skinner, men strever og kjemper for å få gjort jobben vår, i en kompakt malstrøm av 30.000 mennesker som har inntatt en liten sørfransk middelhavsby et par uker i mai, for å bidra til at filmens stjernehimmel noen stakkars svimle øyeblikk kan løfte seg over en vanlig hverdagskveld i kinostolen hjemme.

Vi gjør en viktig jobb. Både stjernene og vi som formidler dem. På sett og vis er vi filmens frontsoldater. Det er større likhet nemlig, mellom Cannes og den lille kommunale kinoen, enn man umiddelbart tenker på. Begge er de en del av filmens børs og katedral, for å bruke et uttrykk som opprinnelig kommer fra forlagsbransjen. Begge trenger de stjerneglansen for å overleve. For å vise den filmen de gjerne vil vise.

Filmfestivalen i Cannes har for lengst forstått at uten Hollywood nytter det ikke. De kan vise så mange smale, kunstneriske filmer av så mange dyktige regissører, som de bare orker. Det eneste det gir dem, er noen bortgjemte omtaler på kultursidene, som ingen leser. Men send Hollywoods guttegjeng med George Clooney, Brad Pitt og Matt Damon opp den røde løperen foran premieren på Ocean’s 13 og hysteriet vil ingen ende ta. Du er garantert dobbeltsidige oppslag, selv i de mer seriøse aviser. Eller send vakre, unge kvinner i dypt nedringede kjoler, og du får spalteplass i løssalgspressen.

Cannes har forstått det. Konkurranseprogrammet holder fortsatt kvalitet. Den kunstneriske filmen gis et stort og viktig spillerom. Regissørene får den heder de fortjener. De store hollywoodfilmene derimot, inviteres bare til visning utenfor konkurranse. De kommer uansett, fordi den røde løperen gir en gjensidig avhengighet. Begge parter vet, at ingen glans uten stjerner.

Det vet kinosjefen også. Hun vet at dersom hun setter opp den rumenske filmen som vant i Cannes i år, ”Fire måneder, tre uker og 2 dager”, en dypt gripende og meget realistisk film om en ung kvinne som tar illegal abort, så kommer det ikke så mange. Men setter hun opp ”Ocean’s 13” kan hun fylle kinosalen. I alle fall om hun får premiere mens filmen fortsatt er fersk og alle husker bildene fra den røde løperen i Cannes.

Slik er det bare. Vi vet det alle. Norske kommuner dekker ikke underskuddet på kinodriften for at George Clooney skal slentre seg frem over lerretet. De gjør det fordi det er viktig å ha et godt kinotilbud for barn og unge. De gjør det fordi det finnes noen perler av virkelig filmkunst innimellom alle de mer trivielle og underholdende. Og de gjør det fordi de vil at kommunen skal ha et bredt og godt kulturtilbud der også kinoen har sin plass.

Men flott er han, denne Clooney. Jeg skulle gjerne tatt på mine høyhelte og gått løperen med ham.

Vi trenger alle vår lille del av stjerneglansen.