Av Lene Løken, administrerende direktør i FILM&KINO.
Av og til blir jeg provosert. Som da jeg leste i Dagsavisen at de kommunale kinoene utenfor Oslo ikke lenger setter opp smale filmer. Eller da jeg ble invitert til en debatt om det kulturelle ubehag. ”Vi orker ikke utfordrende kultur – vi vil behages” var tittelen. Da ble jeg skikkelig trigget!
Ta først dette med smale filmer. Utgangspunktet for Dagsavisens kommentar var ”Grbavica”, en bosnisk film, som vant Berlinfestivalen i fjor. Filmen forteller om Sara, ett av de mange barna som er resultat av serbernes systematiske voldtekter under den tragiske borgerkrigen på 90-tallet. Barn som i dag er i ferd med å komme i puberteten og spør ”hvem er jeg?”. Ingen behagelig historie. Men en meget viktig sådan, fordi den forteller hvem som bærer krigens byrder. Kanskje er det derfor ingen tilfeldighet at den er regissert av en kvinne, Christine A. Maier.
Påstanden var altså at denne type filmer ikke lenger settes opp på norske kommunale kinoer. Jeg sjekket saken. Filmen, som hadde premiere i mai og bare kom ut i fire kopier, ble satt opp på 38 norske, kommunale kinoer. Ingen som viser smale filmer utenfor Oslo? Hallo, Dagsavisen.
Hva så med behaget?
Debatten jeg deltok i, sprang ut av en publikumsundersøkelse gjort av Arild Danielsen ved Høgskolen i Vestfold: ”Behaget i kulturen”. Han har funnet ut at publikum ikke primært oppsøker kunst og kultur for å bli utfordret, men snarere for å behages. Folk vil ha en god opplevelse sammen med sine nærmeste, sier forskeren. Det er derfor vi oppsøker kunst og kultur. Han har sikkert rett i det. Men det satt altså femti mennesker der i Drammen, en regnvåt tirsdagskveld i mars, og diskuterte ubehaget i kulturen. Etter å ha sett Brageteatret fremføre ”Ondskapen” av Jan Guillot. I en gammel fabrikkbygning som er ombygget til teatersenter av Drammen kommune og statlig eide Entra Eiendom.
Hvorfor blir jeg så provosert? Jeg som sitter med all kinostatistikken og bedre enn noen annen vet at norske kinoer lever av de store, populære filmene. Jeg som vet at Olsenbanden jr. reddet kinobesøket i februar og redningsskøyta Elias skal gjøre det nå i mars. Som også vet at uten Hollywood hadde norske kinoer for lengst vært nedlagt. For det er ingen tvil om at det er massekulturen, breddekulturen, underholdningskulturen, hva vi enn velger å kalle den, som trekker det store publikum. Slik har det alltid vært og slik vil det sannsynligvis alltid være. Vi trenger glamour i hverdagen, vi vil gjerne underholdes. Men ikke bare!
Norske kinoer hadde nemlig ikke overlevd uten kvalitetsfilmen heller. Det er den som gjør at norske kommuner opprettholder sitt eierskap til den lokale kinoen og betaler det underskudd den årlig pådrar seg. For det er ikke slik som vi de siste årene så ofte har lest, at norske kommuner nå overlater kinoen til private og stryker underskuddet av budsjettet.
Tvert imot, mer enn 80 prosent av kinobesøket i Norge, skjer fortsatt på kommunale kinoer. Fordi norske kommuner anser kinoen som en del av det kommunale kulturtilbudet. Da privatiseringsdebatten gikk på sitt sterkeste på nittitallet, spådde mange at kommunene ville kvitte seg med kinoene sine. Men de gjorde ikke det. De omorganiserte, de laget AS’er og KF’er og drev videre. Noen få inngikk partnerskap med private, men de sørget for å beholde et deleierskap og dermed en viss kontroll over kinoens utvikling.
Hvorfor gjorde kommunene det? Jo, fordi det ikke er liv laga for kino i dette landet, utenfor de store byene. Det er ganske enkelt ikke økonomisk grunnlag. Vi ville ikke hatt kinoer i småkommuner og mellomstore distriktskommuner om ikke kommunene selv hadde tatt ansvaret. Og vi ville ikke ha sittet 50 mennesker i en nedlagt fabrikkbygning i Drammen og diskutert kultur, om ikke kommunene hadde engasjert seg.
Det er derfor jeg blir provosert. Hvorfor skriver ingen om dette? Hvorfor skriver ingen om de 38 kinosjefene som satte opp en smal bosnisk film midt i sommer-Norge. Fordi de mente det var viktig. Fordi de tar et kulturansvar.
Ja, så kom det kanskje ikke så mange mennesker de stedene filmen ble vist. Hvem går nå engang og ser tragiske krigsskjebner en vakker maikveld når heggen dufter? Jeg sjekket det også. Det kom til sammen 6369 personer.
Derfor er jeg provosert. Jeg synes det er urettferdig at disse 6369 menneskene og de 38 kinosjefene ikke blir omtalt. Men at de ganske enkelt forsvinner i en myte om at ”det ikke lenger settes opp smale filmer på norske, kommunale kinoer”.
Det er ikke sant at vi ikke lenger tåler ubehaget i kulturen. For vi gjør det!