”Pass på hodet!” sier sekretæren som leder vei gjennom halvlabyrinten som utgjør kontorlandskapet til Qvisten Animation i Oslo. Ferden går ned en trapp, forbi noen konseptskisser, gjennom et lunsjområde med ku-tema, forbi noen animatører, en obligatorisk mengde Star Wars-memorabilia og opp en trapp igjen. I et kontor innerst i lokalene sitter regissør Rasmus Sivertsen omgitt av en samling amerikanske frokostblandingsbokser.
Vi setter oss ned for å se noen bilder fra animasjonsfilmen
Kurt blir grusom basert på Erlend Loes bøker. Sivertsen er utdannet ved høyskolen i Volda og jobbet deretter et par år med
Solan, Ludvig og Gurin med reverompa før han begynte i Qvisten. Nylig sluttførte han Kurt-filmen sammen med 20 av de i alt 35 faste ansatte ved studioet – i tillegg til en dansk stab på 17 fra A-film, som blant annet stod bak animasjonsfilmen
Terkel i knipe.
–
Kurt blir grusom er en familiefilm og sikter dermed bredere enn for eksempel
Terkel i knipe som har et mer spesifikt publikum. Vi forsøker å ivareta målgruppen fra boka, som er både voksne og barn. Manusforfatterne Per Schreiner og Karsten Fullu har samarbeidet om historien, og der Schreiner har jobbet mer med å bevare Erlend Loes univers og dialog, har Fullu i større grad stått for slapstickelementet.
Søken etter status
Manuskriptet er basert på to av Kurt-bøkene,
Kurt blir grusom (1995) og
Kurt quo vadis? (1998). Bøkene har det noe sammenfallende temaet Kurts søken etter status. Sivertsen setter på en scene hvor Kurt, stemmebelagt av Atle Antonsen, lager frokost til hele familien sammen med sønnen Bruse-Kurt (Anders Bye fra Bye og Rønning Show). Mat blir kastet rundt omkring og pannekaker setter seg fast i taket mens far og sønn diskuterer eksistensielle tema. Sønnen har lært i barnehagen at humor er tegn på et urolig indre, og Kurt ender opp med å mobbe sønnen sammen med kona i stedet for å ta diskusjonen på alvor. Eldste bror i huset maser om sin politiske høyreutopi, og søsteren er en kjempetjukk satanrocker som går rundt og grynter.
– Hvor mye av den ferdige scenen er opp til regi, og hvor mye er i manus?
– Alt det visuelle er regissørens oppgave. Dette var for øvrig opprinnelig to scener, hvor vi bestemte oss for å la handlingen i den ene sammenfalle med dialogen i den andre. Når vi har vist filmen til forskjellige målgrupper, ser vi at man ler av de samme scenene, men av forskjellige ting. Dialogen appellerer ofte mer til voksne.
Kurt bor i filmen ved siden av den vellykkede Dr. Petter (Jon Øigarden), som gjør Kurt plagsomt oppmerksom på sin mislykkethet. Statusforskjellen er underbygget i designet av hus så vel som karakterer.
Ingenting tilfeldig
– Her har du konseptskissene til Kurts hus, sier Sivertsen og viser frem en rekke tegninger av trehus med varierende grad av skjevhet. Sivertsen startet selv som tegner og har i tillegg til å være ansvarlig for regien også laget filmens storyboard.
– Og her har du huset til Dr. Petter. Ingenting er tilfeldig, selv ikke trærne i hagen hans.
Alt i filmen underbygger univers eller karakter på en eller annen måte. Hver eneste figur tar tre uker å lage før den er klar til å animeres: en uke på figur, en uke på skjelett og en uke på overflate.
– Vi bruker en rekke av ”statistene” om igjen, noe som viste seg å være bra for filmen. Man møter på de samme bikarakterene flere ganger og blir kjent med dem, som for eksempel i
The Simpsons.
Kurt bor i utkanten av Oslo, og byen danner et bakteppe for filmen. Bykjernen modellert i miniformat, med Stortinget i midten og karakteristiske bygninger fra de forskjellige bydelene på hver side – en sliten grønnsaksbutikk fra Grünerløkka og en diamantforretning fra Frogner. Når Kurt etter hvert da blir grusom, går det ut over denne byen. Akkompagnert av tungmetall og lyssatt som i et av Nederlands mer slibrige distrikter, går Kurt amok med en knusemaskin. Han pløyer gjennom både bygninger og mennesker (som overlever, men med lett ryggubehag) før det smeller ut i full vigør med Kim Hiorthøys sedvanlige sirkulære strek.
– Er det mange kompromisser når man lager filmer som dette?
– Det er faktisk ikke pålagt oss noe kreativt kompromiss i det hele tatt, bortsett fra det økonomiske, så klart. Dette har for øvrig endt opp til vår fordel. Det forenklede uttrykket kler historien og Loes verden. Filmens uttrykk er preget av følgende: Kims tegninger, budsjettet og at det ikke forventes realistisk animasjon av disse figurene. Vi slipper unna med mye. Som for eksempel når Kurts truck kommer hoppende, og hjula ikke sitter fast engang.
Karikert
Filmens karakterer har et plastelinaaktig, analogt preg og har på utviklingsstadiet gjennomgått gradvise forenklinger for å ende opp forholdsvis minimalistiske, men samtidig svært karikerte. Statsministeren, for eksempel, består stort sett av et sett bryster, noe som også blir kommentert hver gang noen møter henne. Politimannen i filmen er så klart trønder, noe som er en tilsynelatende implisitt animasjonstradisjon, men i dette tilfellet har de dratt det enda lenger: Det eneste denne politimannen sier, er Rosenborg, men på forskjellig vis etter hva situasjonen krever. Andre karakterer er blitt preget av stemmen bak.
– Alle involverte på prosjektet har gitt maks. Dette gjelder også skuespillerne, som har bidratt mye til utformingen av karakterene. Ta Dr. Petter, for eksempel, som stemmelegges av Jon Øigarden. Han har en rekke gester, blant annet slikker han seg over tennene. Dette var noe vi kom på i lydstudioet. Vi har tatt filmer av skuespillerne som leser inn linjene, som en generell referanse for animatørene.
Sivertsen viser snutter av en hissig (mulig grusom) Atle Antonsen, og deretter Øigarden som prøver ut forskjellige typer plagsom latter og slikker seg over tenna mens han himler med øynene. Deretter vises en animasjonssekvens hvor Dr. Petter gjør det samme, i en lett runddans over Kurts gjerde etter å ha rasert deler av eiendommen hans.
– I hvilken rekkefølge gjøres animasjonen?
– Vi begynner med manus. Dette blir lest gjennom av en skuespiller og blir lagt over storyboardet i det som kalles animatics. Vi ser på dette sammen med en produsent, og på dette stadiet gjør vi manusforandringer. Her er eneste mulighet for klipp. Vi redigerer dialog for å få dramaet til å funke og går deretter tilbake til studio. Det er ikke noe problem å bruke mye tid her, dette er en billig del av prosessen, og vi tar gjerne linjene 10-20 ganger. Skuespillerne jobber alene, og rett før animasjon gjør vi en ny runde. Det høres ikke alltid ut som om de prater sammen, så vi lar dem høre på hverandre og gjøre det igjen.
Visningsrommet vi sitter i, er dekorert med animasjonsfigurer, norske- og utenlandske filmer samt en rekke plakater, blant annet fra den Amanda-nominerte tegnefilmen
Guggen, som var Sivertsens regidebut. Ideen om å filmatisere Kurt kom fra regissørens far Tor Sivertsen, som selv er animatør.
Tidkrevende
– Vi vurderte å gjøre Kurt til en kortfilm da vi første gang kom over prosjektet for sju år siden. Det tar for øvrig nesten like lang tid med kortfilm som med spillefilm, og vi ville gå lenger med denne filmen. Kurt er laget for 22 millioner kroner. Alle animatørene lager tre sekunder film om dagen, som utgjør ett minutt i måneden. Det er faktisk et ganske høyt produksjonstempo, sett i sammenheng.
– Hvordan stiller Kurt seg i forhold til andre norske og utenlandske animasjonsfilmer?
– Det er jo klart vi stiller med andre premisser enn for eksempel Pixar, som har milliardbudsjett på filmene sine. Norsk animasjon har for øvrig de siste 10 årene vært ledende i Skandinavia, og alle involverte har profesjonell erfaring fra før, fra filmer som
Elias og kongeskipet og
To trøtte typer. Alle barnesykdommene var overstått, og det har vært enormt mye vilje i prosjektet. Når det gjelder inspirasjonskilder, kan jeg blant annet nevne 40-tallsanimatøren Tex Avery. Han brøt tidlig en rekke genrekonvensjoner og innførte metahumor i tegnefilmene sine.
Sivertsen forteller om begrensninger som kommer med høyere budsjett. Da han jobbet i Sverige med animasjonsserien
Happy Life for HBO, fikk de tykke bunker med tilbakemeldinger på hva man ikke kunne vise på amerikansk fjernsyn. Karakteren ”Tjocke Tanten” måtte skifte navn grunnet potensielt søksmål fra The Obesity Society, en annen karakter fikk ikke bevege seg i nærheten av en kniv.
Vi går ned, bort, opp og ut igjen. Qvisten, som i år har 15-årsjubileum og hovedsakelig baserer seg på reklame, lager i disse dager en animasjonsfilm om Pelle Politibil. Vi passerer en tavle med en rekke navn hvor halvparten av dem er strøket over. – Dette er kjendiser Kurt er grusom mot, opplyser Sivertsen. Kurt plager og banker i en billedserie opp personer som Aksel Hennie (som også har stemmen til sønnen Bud), Jan Thomas og Lene Alexandra. Revenge of the Nerds, tenker man og vinker adjø til animasjonsfabrikken. Det er noe litt Willy Wonka over hele stedet. Willy Wonka for voksne.
Av Daniel Busk
