Fra redaksjonen: Filmen om motstandsmannen Max Manus har premiere 19. desember. Intervjuet med Christian Rubeck er del av en artikkelserie i tidsskriftet Film & Kino rundt produksjonen av Max Manus og norske krigsfilmer, som også inneholder et lengre intervju med hovedrolleinnehaver Aksel Hennie og krigshelten Gunnar Sønsteby. Tidsskriftet Film & Kino nr. 7-2009 er i salg hos Narvesen fra tirsdag 16. desember.

Rubecks metode

Christian Rubeck dukket for første gang opp på norske lerret som Porno-Lars i Joachim Triers
Reprise i 2006. I en av filmens festscener avleverer han en monolog om jenter, knaskende på en gulrot og med nyklipt Hitlerjugend-lugg. Rubeck overlater ikke sitt spill til tilfeldighetene.

– Jeg kommer aldri til å bli kvitt den luggen, sier han idet Film & Kino spør om opphavet til den omtalte hårfrisyren. Rubeck kommer direkte fra TV-programmet God Kveld Norge, hvor han har pratet om rollekarakteren sin Kolbein i
Max Manus, der 40-tallsluggene sitter løst. Før han dukket opp i norsk film, jobbet han i London i en årrekke. Rubeck hadde akkurat gjort ferdig en rolle som tysk vitenskapsmann i en film om første verdenskrig samt en episode av Miss Marple da han gjorde audition for
Reprise. "Ikke klipp deg!" sa Joachim idet jeg gikk ut derfra. I det minste har jeg sleik i
Rottenetter [Arild Østin Ommundsens neste film, red. anm.].

– Og gulroten? Var den skrevet inn i manuset til Reprise
?

– Den var anmodet. Forberedelsestiden vår før
Reprise gikk mye ut på å gå ut sammen, nesten hver dag. En dag vi var på fest, i karakter, stod det gulrøtter fremme. Jeg begynte å fremføre monologen mens jeg spiste, og fant ut at det passet. Litt Snurre Sprett-besserwisser, liksom. Espen Klouman Høiner, som spiller Erik i filmen, har sneket inn en gulrotknaskescene i filmen
Switch som en hommage. Jeg tenkte at jeg skulle komme med en gulrothommage tilbake til ham et sted. Det har ikke vært plass til det enda, men vi får til noe senere, smiler han.

Kampånd


Rubeck har rykte på seg for å være en svært grundig skuespiller. I ovennevnte
Reprise begynte han blant annet å spille innebandy på Oslo vest, ettersom karakteren hans kom fra Frogner. I
Max Manus, som er regissert av Joachim Rønning og Espen Sandberg, spiller han en historisk karakter, krigshelten Kolbein Lauring. Kolbein levde i motsetning til Max ikke et liv i offentligheten, og det finnes kun ett utgitt intervju med ham. I boken ”Det vil helst gå godt” skrevet av Manus, står det fortalt om hvordan Kolbein, som satt tre år på Akershus Festning, arrangerer en rømning for en rekke av sine medfanger og etterpå låser seg selv inn igjen, ettersom han hadde viktig motstandsarbeid å gjøre på innsiden.

– Hvordan forberedte du deg når du skulle spille en historisk karakter?

– Vi ble oppfordret til å gjøre mye research på egen hånd. Jeg fikk kontakt med familien, og det viste seg at Kolbein skrev dagbøker. Dette er jo en gullgruve for en skuespiller. Kolbein var en ordknapp mann og skrev i korte, deskriptive setninger. Som: "Hentet den drepte som var mormon. En av våre sårede løp over 1 km i løssnø.” I tillegg fantes det en bunke med avhør gjennomført av Gestapo. Det viser hvordan Kolbein løy for å beskytte vennene sine.

Selektiv prosess



– Hvordan arbeidet du fysisk med rollen?

– Jeg forholdt meg til bilder av Kolbein. I tillegg så jeg en del filmer av hvordan menn bevegde seg på den tiden, hvordan de snakket. Menn var mindre feminine før og tedde seg på en annen måte. Deretter må man ta det et hakk ned, for at det ikke skal virke parodisk. Dette gjelder språkbruken i filmen også.

– Hvordan da?

– I en gitt situasjon hvor det da kunne være naturlig å si noe i nabolaget av "piskadausen", og vi kanskje ville sagt "fuck", så ender man opp med en mellomting, som "helvete".

Nære bånd


– I tillegg var vi på boot camp sammen hele gjengen, med kaptein Svein Vetle Trae som har vært i krig tidligere. Dette hjalp også til å gjøre oss sammensveiset som gjeng. Jeg sov i ei lita koie sammen med Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch, som spiller Gregers Gram i filmen. Man blir jo ydmyk når man skal være sammen med to etablerte filmstjerner, jeg hadde jo bare møtt dem under auditionperioden tidligere. Men vi kom ganske fort veldig godt overens. Vi trente med våpen, og jeg fikk låne en slik Stengun som motstandsbevegelsen opererte med.

Krigsminner


Stengunen Rubeck refererer til er eid av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller og har elleve hakk i skjeftet som sannsynligvis indikerer antall tyskere skutt. Da Film & Kino besøkte innspillingen av
Max Manus tidligere i år, fikk vi se flere uniformer med kulehull og blod, fornminner fra en annen hverdag for ikke så altfor lenge siden. Både Kolbein og Max, begge veteraner fra den finske vinterkrigen, slet med ettervirkninger resten av livet.

Tøff utfordring



– Er det en kaldblodig morder du portretterer?

– Nei, han var en behersket tøffing som sloss ved fronten under Vinterkrigen og deltok i farlige motstandsaksjoner i Norge. Så det sier vel sitt. Kona til Kolbein var også en hardhaus. De hadde lagt en fluktplan fra huset sitt, i tilfelle de skulle bli omringet. Planen gikk ut på at de skulle hive ut en granat, skyte på angrepsmennene og deretter hoppe fra vinduet i annen etasje og løpe ut i skogen. Og ganske riktig ble de en dag omringet av Gestapo. Kolbein kikket ut av vinduet og så dem komme, og idet han snudde seg mot kona, stod hun klar med granaten. Han heiv den ut, men offiserene som stod utenfor var ikke noe mindre kalde. De heiv granaten tilbake og sprengte alle vinduene i huset. Kolbein og kona (som for øvrig ble tatt) klarte allikevel å skyte seg ut, hoppe fra verandaen og ut i skogen hvor Kolbein ringte Max fra en telefonautomat. I likhet med Max hadde Kolbein etter krigen ofte mareritt, og han ble blant annet redd for vinduer og lyden av knust glass.

Denne og utallige andre historier er ikke med i filmen, som handler om Max Manus og hans reise. Men de danner et karakterbakteppe for skuespillerne.

Rolleteknikk



– Er det virkelig nødvendig å vite så mye om karakteren sin når man spiller en rolle?

– Overhodet ikke. Men det funker for meg. Og nitti prosent av det man finner ut, er kanskje bare tull, men jeg liker tryggheten det gir å vite for mye snarere enn for lite om karakteren. Jeg liker også å vite hva slags forhold karakteren min har til de andre karakterene. Som en av lærerne mine, Reuven Adiv, sa: "Relasjoner er hva en annen karakter får din karakter til å føle". Selv om det ikke utgjør noen forskjell for dem som ser filmen, føler jeg at det hjelper meg veldig i å bygge opp en troverdig liksomverden for meg selv.

– På hvilken måte?

– Kolbein var for eksempel ateist. Det var ganske tidlig ute. Og moren hans var buddhist! Hun mente at Kolbein hadde "seiershud", at han ikke kunne bli drept i krig. Da han vervet seg til krigen i Finland, ville ikke faren hans at han skulle dra, men moren var overbevist om at han kom til å klare seg. Sånne små detaljer bidrar til liksomverdenen. Manusforfatteren var med på leseprøvene og gjorde enkelte omskrivninger basert på oss som skuespillere, samt ting vi fant ut om skikkelsene vi portretterte.

Lang prøvetid


Anekdotene om karakteren kommer på løpende bånd, til tross for at det er en stund siden filmen ble spilt inn. For to dager siden kom han hjem fra Stavanger, hvor han spiller hovedrollen i Arild Østin Ommundsens
Rottenetter. Det er i skrivende stund november på kalenderen, og Rubeck har vært i Stavanger siden juni. Skuespilleren flirer når han begynner å fortelle om hvordan han fikk den rollen.

– Arild tok kontakt med meg og sa han hadde en liten rolle. Jeg møtte ham og ble med på tre dager med leseprøver. Deretter ble jeg med til Stavanger og hadde videre leseprøver med Kristoffer Joner som spiller broren min. Jeg bodde i kjelleren til Ommundsen, og hele "auditionen" varte i en uke. Jeg var konstant nervøs. Til slutt følte jeg at jeg hadde vist alt jeg hadde å by på, og da tenkte jeg at nå får de enten ta meg eller dumpe meg. Da fortalte Arild meg, mens vi stod i urinalet på Cementen, at jeg hadde fått rollen, men at jeg ikke kunne si det til noen ettersom formalitetene rundt filmen enda ikke var klarlagt. Arild liker å jobbe… dynamisk, smiler han.

– Skulle de få deg til å bli en av "Stavangergjengen"?

– Gjengen fra
Mongoland blir ofte omtalt som "Stavangergjengen", men sannheten er at de ikke var en gjeng før filmen. Arild satte dem sammen i forbindelse med filmen.

Som forberedelse til
Rottenetter fikk Rubeck en stor bunke referansefilmer (som
Gudfaren,
All the Presidents Men,
Goodfellas) og en tilsvarende stor bunke referanselitteratur (som ”The Bonfire of The Vanities”, ”Enron: The Smartest Guys in the Room”, ”Ran-historier om det nye Norge”) I tillegg jobbet skuespilleren i et investorfirma og fikk i løpet av sommeren blant annet hjulpet regissøren med å beise huset.

– Ordentlig Karate Kid
-indoktrinering, med andre ord?

– Vi spøkte faktisk med det. Når jeg skulle vise beisebevegelsene mine. Neida, vi hang bare sammen og ble gode venner etter hvert, og da falt det seg naturlig å hjelpe til med hytta. Arild og kjæresten (som spiller den kvinnelige hovedrollen) giftet seg på produksjonens avslutningsfest, og da var vi alle inviterte. Det var en veldig fin opplevelse.

Ulik regi



– Hvordan er det å jobbe med Ommundsen i forhold til for eksempel Trier eller Roenberg?

– Det var veldig spennende og veldig annerledes å jobbe med Arild. Alle disse er store regissører, men på hver sin måte. Hos Trier for eksempel, hadde jeg en lang liste med spørsmål om karakteren, hvorav det ikke var ett han ikke kunne svare på. I regissørteamet Roenberg (Joachim Rønning og Espen Sandberg) tar Joachim Rønning seg av det visuelle, mens Espen Sandberg tar seg av skuespillerinstruksjonen. Ommundsen er også i høyeste grad en ”actor’s director” og har selv utarbeidet manuset sammen med forfatteren Arild Rein. Grunnhistorien er solid fundamentert, og vi har hatt en svært lang forberedelsestid sammen. Jeg kan lett bli pedantisk i forhold til arbeidet, og kan synes det er ubehagelig om alt plutselig forandrer seg, men i tilfellet
Rottenetter var det derimot bare givende. Man kan ikke planlegge utfallet, så materialet blir holdt ferskt hele tiden idet man tilpasser det omstendighetene. Nye locations, nye vendinger, etc., bidrar til dette.

Fra nerd til nerd


Ommundsen selv sier at han aldri har jobbet så intenst som med denne filmen, som han omtaler som et "hardcore finansgangsterdrama" (i motsetning til filmene han har laget før, som han omtaler som "filmer om folk som går rundt og gjør minst mulig, døgenikt/slacker-komedier".) På spørsmål om Rubeck, kommer beskrivelsen "ekstremt metodisk og velforberedt uten at det virker sånn, med en evne til å være spontan oppi det hele.” Rubeck bodde i forberedelsesperioden i nærheten av Ommundsen og ringte etter sigende hver kveld for å snakke om karakteren. Interessant nok nevner begge ordet nerd. I Ommundsens tilfelle "filmnerd" og Rubecks "skuespillernerd".

– Hva får vi se av deg i denne filmen?

– Karakteren jeg spiller, Johnny, er på den ene siden både ambisiøs, og på den andre fylt av ensomhet og lengsel. Kristoffer Joner, som for øvrig er notorisk i forhold til å improvisere rundt manus, spiller broren min. Johnny er langt mer hensynsløs enn meg selv. Langt mer, håper jeg.

Rottenetter, som foregår innen et finansmiljø, byr på en rekke store karakterer som ifølge regissør Ommundsen er dratt ned et hakk i forhold til dimensjonene på menneskene og egoene han faktisk møtte da han fikk et innblikk i denne verdenen. Johnny, 25 og oppadstormende med sleik og dress, knuser i filmen en tallerken med ost i ansiktet på en annen karakter.

Ytre spill



– Hvor mye av karakteren finner du i utseendet?

– En del. Jeg prøver å være bevisst på det, først og fremst fordi små forandringer i utseendet kan fungere som en slags maske. I
S.O.S. Svartskjær, for eksempel, baserte jeg looken med langt hår, skjegg og ring i øret på en bekjent. Sidney Lumet sa en gang at skuespillere skjuler seg bak sånne små masker når de er usikre. Og det er nok riktig, men det gir uansett en slags frihetsfølelse og gjør hver karakter litt forskjellig fra den forrige.

Det er foreløpig stille før stormen når pressemaskineriet rundt
Max Manus kommer i gang.
Rottenetter kommer etter planen utpå høsten neste år, og Rubeck har akkurat pakket ut koffertene etter halvåret i Stavanger.

– Hva er planene dine fremover?

– Akkurat nå har jeg fri. Når det gjelder tiden fremover kunne jeg godt tenke meg å gjøre mer teater, utdannelsen min er jo i prinsippet en klassisk teaterutdannelse. Det er mange dyktige regissører her i landet.

– Hva ser du etter hos en regissør?

– Trygghet.

—

"Vi snakket om det da vi lå slengt på sofaen etter siste innspillingsdag", forteller Arild Østin Ommundsen. "Hvor langt vi hadde forsvunnet inn i denne verdenen sammen. Vi gjorde jo ikke noe annet." Ommundsen ler. "Christian ble skuespiller fordi han er glad i skuespill, ikke fordi han har lyst til å bli kjent." Han tenker seg om. "Det er jo bare skuespiller han kunne blitt."

Av Daniel Busk