Regissøren Elsa Kvamme ønsker i denne dokumentaren å skildre slutten på barndommen og starten på ungdomstiden og hva det gjør med de involverte. I løpet av dette siste året på barneskolen ser vi hvordan barna utvikler seg og modner fra å være barn til å bli gryende ungdommer – med alt som hører med av opprør, forelskelser, drømmer om fremtiden og ikke minst samhold og gode vennskap.

Filmen har kinopremiere 18. mars 2011.

1. Hvorfor heter filmen Konger av Oslo?

Filmen heter
Konger av Oslo fordi den handler om å være på toppen av barndommen, på vei til å bli ungdom. Jeg vokste selv opp i byen og syntes det var spennende at det bodde så mange forskjellige mennesker i samme gate, og at det var mye å utforske i byen. Samtidig møtte jeg stadig folk som sa "stakkars deg som vokser opp i Oslo", uten at de egentlig visste hva det ville si. Nå har barndommen og byen forandret seg en del siden jeg var liten, men ikke så mye som jeg trodde. Mange av barna jeg fulgte i denne filmen hadde skoleveien sin rett forbi slottet. Det slo meg at for å "være helt konge" er kanskje det viktigste å være rik på drømmer. Vi fant for øvrig tittelen lenge før "Bastøy" ble
Kongen av Bastøy.

2. Hva skiller dokumentarfilm som sjanger fra fiksjonsfilmen/spillefilmen?

Når man lager spillefilm, er gjerne den mest tidkrevende delen av prosessen å utarbeide et bra manus, for så å finne skuespillere som passer til rollene, og som utvikler troverdige karakterer i samarbeid med regissøren. Når man lager dokumentarfilm, begynner det gjerne med en fascinasjon for et miljø, en problemstilling eller noen mennesker. Man gjør research og utvikler en idé, eller hypotese, før man går inn og filmer. Er det "ekte" dokumentar, instruerer man dem ikke til å spille en rolle, men prøver å bli mer kjent med dem på egne premisser.

Det er viktig å få god kontakt med dem man snakker med, så de glemmer at det er kamera tilstede og ikke begynner å "spille" for å gjøre regissøren fornøyd. Samtidig må man finne situasjoner det er spennende å se på og personer det er interessant å bli mer kjent med, og det er viktig å ha en plan før man begynner å filme, ellers får man altfor mye materiale. Det gjør man uansett, og klippeprosessen er veldig viktig. Det er ofte her, og i loggingen av intervjuer, at "manus" blir til og filmen finner sin form.

3. Tror du det er stor forskjell på å vokse opp i storbyen kontra mindre steder?

Selv har jeg alltid bodd i byer og vet lite om hvordan det er å vokse opp på mindre steder. Men jeg har inntrykk av at mange fra mindre steder tror at byen er veldig farlig, og at de kanskje er mer skeptiske til "fremmede". Samtidig ser jeg at barn på mindre steder ofte har bedre tilbud i forhold til kulturskoler og andre aktiviteter og mer velutstyrte skoler enn for eksempel i Oslo. Det er dem vel unt, men jeg skulle ønske at også Oslo-barna fikk mer ressurser og kulturskoletilbud i sitt eget nærmiljø. Det jeg tror kan være en fordel ved å vokse opp i en by, er at barna tidlig lærer at verden er full av hindringer, og at man bare er en liten del av en større enhet. Det er viktig å kunne kommunisere og vite hvor man skal, samtidig som man må passe på å ikke bli overkjørt på veien. Men det er vel viktig på mindre steder også.

4. Hvorfor bør barn se dokumentarfilmer?

Barn bør se dokumentarfilmer fordi det gir mer kunnskap og innlevelse i det som foregår akkurat nå. Og får man først blikket opp for hvor mye som skjer rundt oss hele tiden, er det aldri noe som heter "kjedelig hverdag". De fleste barn liker veldig godt dyre- og naturdokumentarer, men det kan være like interessant å prøve å forstå mer av hvordan forskjellige mennesker tenker og lever og hvor mye "pattedyr" vi egentlig er. Og å få perspektiv på hvor mye som faktisk er mulig i det virkelige liv, ikke bare i "fantasy-filmer".

5. List opp dine topp tre favoritter blant dokumentarfilmer.

Yndlingsdokumentarer? Veldig vanskelig, det er så mange jeg kunne nevne. Men her er en liste:

• SUT SLUT FINALE – en dansk dokumentar om småbarn som skulle slutte å bruke smokk og hvor vanskelig det var. Synes det var en fantastisk film som egentlig forteller om hvor vanskelig det er å slutte med noe man er vant til, uansett alder. Det var også inspirerende å se at man kunne få til så gode intervjuer med så små barn.

• Å være å ha (Etre et Avoir) – en fransk dokumentarfilm som fulgte livet på en liten landsbyskole, og som fikk meg til å huske hvordan det var å være liten og begynne på skolen. Den ga også en opplevelse av hvordan det er å vokse opp på landet i Frankrike.

• Kroppen min – jeg synes Margreth Olin har laget en veldig modig og vakker film om sin egen kropps historie og hvordan den ble påvirket av hva andre mente og sa om den. Vet at mange, særlig jenter, sliter med å godta kroppen sin som den er og hevner seg ved å kritisere andres særegenheter. Alle burde egentlig lage/skrive historien om sin egen kropp.