Fjorårets suksess skyldtes ikke bare mange filmer, og gode filmer. Den skyldtes også at disse filmene og deres suksess fikk betydelig medieomtale. Slik ble det et ”must” å følge med. Ha sett den nyeste norske filmen, før neste party. Men produsenter og distributører gjorde det ikke lett for publikum å følge med. For med enkelte hederlige unntak klumpet premierene seg rundt noen få av årets måneder hvor de konkurrerte mot hverandre. Hvem vet hvilket resultat vi hadde fått med bedre spredning?





Situasjonen ser ut til å bli den samme i år. Antagelig kan vi vente oss nesten like mange premierer, og det er bra! Men det kommer altfor mange på samme tid. Fra nyttår til nå har det kommet fire norske filmer, to spillefilmer og to dokumentarer: ”Bare Bea”, ”Pa hau i havet”, ”Olsenbanden jr. på rockeren” og ”Tadra, i går ble jeg tater.”. Til påske kommer kriminalfilmen ”Den som frykter ulven” etter Karin Fossums roman. Men så er det slutt, helt til midten av august.





Da plutselig, kommer 8-10 filmer i løpet av noen ganske få uker. Tro det den som kan. Har produsentene ingen tanker for sitt publikum? Den gjennomsnittlige nordmann går på kino i underkant av tre ganger i året. De unge riktignok atskillig mer. Men åtte ganger på like mange uker? For å se norsk film? Når det hele tiden er et rikelig repertoar også av andre filmer. Argumentet er at de retter seg mot forskjellig publikum. Ja, tro det?





I mange år har vi slitt med lignende opphopning av premierer. Så lenge hver produsent og hver distributør selv bestemmer premieretidspunktet, ser det ut til at dette ingen ende vil ta. Alle velger seg august – oktober, jul eller februar-mars. Ingen tør satse utenom de på forhånd antatt beste periodene.





Beklager, men det blir vanskeligere å få rekordbesøk på denne måten. Kinoene klarer det ikke, publikum klarer det ikke. Synd bare, at de som skulle være aller mest interessert i både publikum og besøk, ikke ser det.





Lene Løken


adm. direktør