Geir Hammerø og Erik Jørgensen mottar i dag CineEurope Gold Awards 2025 for sin innsats i kinobransjen og reflekterer over en bransje i endring.

BARCELONA: Under årets CineEurope i Barcelona hedres to norske kino-veteraner med CineEurope Gold Awards 2025: Geir Hammerø (Molde kino) og Erik Jørgensen (Fram kino, Bodø). Begge har satt varige spor i norsk kinokultur – gjennom fem tiår med omveltninger og utvikling.

To livsløp i filmens tjeneste

Geir Hammerø har ledet Molde kino siden 1994. Under hans ledelse har kinoen vokst til en viktig kulturinstitusjon i byen, med moderne fasiliteter, et bredt filmtilbud og et sterkt samarbeid med lokalt næringsliv.

I Bodø finner vi Norges eneste gjenværende familieeide kino, Fram kino. Her har Erik Jørgensen vært daglig leder siden 1980, etter å ha overtatt stafettpinnen fra sin far – som igjen hadde arvet den fra sin. Kinoen ble etablert i 1908 og har under Jørgensens ledelse vokst fra én til tre saler. Fortsatt er den en sentral del av byens kulturliv.

Nå, med over 50 års erfaring, nærmer Jørgensen seg pensjonsalderen. Sammen med Hammerø ser han tilbake – og framover.

Digitalisering og nye utfordringer

– Den største endringen? Uten tvil digitaliseringen, sier Hammerø.
– Før måtte mellomstore kinoer vente på 35mm-kopier. Vi sto bokstavelig talt i kø for å få filmene.

Overgangen til digitale filer forenklet distribusjonen, men førte også med seg nye utfordringer:
– Alt kom på kino – også det som tidligere gikk «rett på video». Det krevde mer av programmeringen. Du måtte se mer film, sier han.

– Og 3D? spør Jørgensen retorisk.
– Det ødela vi for oss selv. Det ble en hype, og så døde det ut. Ett år – så var det over.

Tålmodige publikummere og tapte felleskap

De minnes også en tid da publikum aksepterte at storfilmer brukte tid på å nå landsbygda.
– Da Titanic kom, visste folk at det tok tid – alle viste at antall kopier var begrenset og storbyene stakk av med kopiene. I dag forventer alle umiddelbar tilgang, sier Hammerø.

Denne raske rytmen har skapt en utålmodig filmkultur – og redusert rommet for nytenkning.
– Det lages bare toere, treere, firere og remakes. For oss som har vært med en stund, er det skuffende. Men for de unge er Anakonda en ny film, sier Jørgensen tørt.

En felles bekymring er ungdommens sviktende kinobesøk.
– Vi lager filmer lenger og lenger, samtidig som de vokser opp med TikTok, sier Hammerø.

– Disney hadde før en regel om maks 78 minutter for barnefilmer. Nå er det barnefilmer på to timer. En femåring klarer ikke sitte stille så lenge.

De trekker fram fjorårets suksess med Astrid Lindgren-film – én times varighet og stor oppslutning – som bevis på at format og engasjement fortsatt teller.

Lokal tilhørighet og ekte historier

– Norsk film har ikke levert mye de siste årene – bortsett fra krigsfilmene, sier Hammerø.

– Hollywood-produksjoner virker som de starter i Excel, ikke med manus. De planlegger inntektene før de har historien, skyter Jørgensen inn.

Både Molde og Bodø har erfart kraften i lokal forankring:
– Når Trollstigen vises på lerretet, klapper publikum, sier Hammerø.
– I Bodø så tusenvis Halvdan Sivertsen-filmen. Lokale historier treffer, sier Jørgensen.

På jakt etter den nye normalen

Bransjen er fortsatt preget av etterdønningene fra pandemien og Hollywood-streiken.

– Vi skulle bygge ny kino med fem saler i Bodø, men kostnadseksplosjonen etter Ukraina-krigen satte en stopper for det. I dag er jeg nesten glad det ble lagt på is, sier Jørgensen, som nå planlegger å trekke seg tilbake fra driften – men bli i styret.
– Jeg har sagt jeg skal slutte ved 65. Men det sa jeg også ved 60, smiler Hammerø.

Kinoens rolle og eierskap i endring

Molde kino er et aksjeselskap eid av kommunen. Det har vært flere forsøk på privatisering, men Hammerø understreker viktigheten av lokal kontroll:
– Vi har gått med overskudd hvert år. Det gir trygghet.

En foreleser på CineEurope sammenlignet kinobransjen med bensinstasjoner:
– Før levde de av bensin, nå er det mat og drikke. Kinoene bør ha ladestasjoner – for både bil og sjel.

Hammerø og Jørgensen mener kinoene må forbli sentrumsnære.
– Kjøpesentertrenden har drept bysentra.

Et liv i mørket – og lyset fra lerretet

Til slutt deler de sine favorittfilmer:

– The Deer Hunter. En film med ekte karakterutvikling og krigens menneskelige kostnad, sier Hammerø.
– Cinema Paradiso. Den første filmen jeg ble visuelt forelsket i. Og The Mission – De Niro som misjonær i Amazonas. Fantastisk film, sier Jørgensen.

Et langt liv i kinomørket nærmer seg slutten. Men kjærligheten til filmen – og kinoen som møteplass – lyser fortsatt sterkt.