Kvalitet! proklamerte kulturministeren på et av sine mange innspillseminarer. Det er hva regjeringen er opptatt av. Nå foreligger filmmeldingen. De kaller den «en fremtidsrettet filmpolitikk». Nøkkelordet er at den er «plattformnøytral». Det virker som det nærmest oppfattes som en demokratisk rettighet å kunne se film overalt. «Kultur er der folk er» står det i meldingen. Det er brukt enorme ressurser på filmer for at de skal kunne vises på et stort kinolerret, under optimale forhold for lyd og bilde. Nå skal de tilgjengeliggjøres for alle slags «plattformer» som nettbrett og mobiltelefoner. Sikkert snart for brilleinnfatninger også. Med statlig hjelp. Det er fremtidsrettet. Men uten hensyn til kvalitet.
Film er et fantastisk medium. En kunstform som forener en rekke andre kunstformer. Men det er en svært kostbar måte å uttrykke seg på. Skal det være mulig å opprettholde en slik uttrykksform trengs det offentlig støtte i en liten kulturnasjon som Norge, i et begrenset språkområde. Det ønsker regjeringen å opprettholde og vil gjøre noen forenklende grep. Mindre byråkrati, «fasttrack» for produsenter som har vist at de kan nå et stort publikum, insentivordning for å hindre utflagging og tiltrekke seg store utenlandske produksjoner hit.
Skal den norske filmbransjen fortsatt være levedyktig, er det også nødvendig at det kommer midler tilbake fra de filmene som formidles. Den største trusselen mot dette er piratvirksomhet, som ikke er nevnt i filmmeldingen med et ord. Den største formidleren av piratsider er Telenor, som har et stort ansvar og et statlig eierskap. Og som snart havner i retten igjen fordi de ikke vil begrense tilgangen til slike sider og i lengre tid har trenert saken i forhold til bransjen. Dette er den partneren kulturdepartementet, etter sin rundebordskonferanse i februar, setter sin lit til at skal finne løsninger for bidrag fra de digitale hjemmetjenestene til norsk filmproduksjon. Det må selvsagt finnes lovlige, gode alternativ med høy kvalitet, også for hjemmemarkedet. Slik det er nå bidrar ikke den delen av markedet som står for over halvparten av totalomsetningen med noe tilbake til norsk filmproduksjon. Vi trenger lokomotiver. De store publikumsdragerne som trekker oppmerksomheten for film og kino med seg. Til det beste også for mindre filmer. Som vi også trenger. I like stor grad.
I 2014 manglet mange av de vanlige lokomotivene fra Hollywood. Da var fire av de fem mest sette filmene på kino norske. For første gang i historien. Markedsandelen for norske filmer var 24,4 prosent. På den omkringreisende Bygdekinoen (som Film & Kino driver) var den over 50 prosent! I 2015 vil alle lokomotivene være tilbake på sporet, både norske og amerikanske, og dette vil etter all sannsynlighet bli det beste kinoåret på lenge!
Kinokultur er et ukjent begrep i filmmeldingen. Kino nevnes knapt som formidler. Kino-opplevelsen er en totalopplevelse, hvor film inngår som den viktigste del. Men kinokultur er så mye mer. Hvordan filmene gjøres tilgjengelig, hvordan de profileres og prioriteres i programmeringen, hvordan de markedsføres og informeres om, hvordan de fremstår i kinoene etc. Kino er konsertversjonen av film! Utviklingen og oppgradering av kinobygg og bygging av nye er en egen profesjon som krever mange ressurser, og en rolle kinoene er alene om. Organisasjonen Film & Kino har i en årrekke bidratt med rådgivning på dette området, i likhet med støtte til filmimport og kvalitetsfilm, barnefilm, statistikk og analyse, sosiale medier og markedsføring, kurs og konferanser m.m.
For kinoene, som fortsatt skal betale en statlig avgift på 2,5 prosent av sin omsetning, er det provoserende at avgiften nå skal kunne brukes til å støtte andre, konkurrerende visningsformer — som er fritatt for avgift. «Det store kinoranet» er dette blitt kalt, fordi denne avgiften ikke går tilbake til kinoene. Dermed blir den konkurransevridende, i likhet med den allerede skadelidende videobransjen, som fortsatt er pålagt en avgift på kr. 3,50 per fysisk enhet, mens all digital distribusjon (Video-on-demand eller klikkefilm) slipper unna. Det er ikke rimelig at dette skal fortsette.
Kinoene bidrar gjerne solidarisk til å opprettholde norsk kinostruktur, som er unik i verden, og til en rekke oppgaver kinoene må løse, nå gjennom sin egen bransjeorganisasjon. Men det er helt uakseptabelt at en avgift som er pålagt kinoene og som går rett i statskassa ikke skal komme kinoene til gode, men dekke åpenbart viktige, statlige oppgaver som støtte til filmfestivaler, cinematek, filmklubber, teksting og synstolkning av norske filmer osv. samt konkurrerende virksomhet på andre plattformer. Fri kinoene fra denne avgiften slik at de selv kan finansiere sine behov gjennom en frivillig avgift, slik det var fram til 1987!
Kinoen skal ikke lenger ha en sentral plass i filmformidling, ifølge meldingen. Faren for dramatiske konsekvenser for små og mellomstore norske kinoer er åpenbar. Mange av disse er allerede sterkt subsidiert av norske kommuner. Skal de ytterligere fratas støttemidler, som til nå har vært kanalisert via Film & Kino, vil denne marginale og lokale kulturvirksomheten lett kunne forsvinne i store deler av landet. Norske filmer trenger norske kinoer mer enn norske kinoer trenger norsk film.
Kinoene vil i 2015 stå for ca. 50 prosent av inntektene til europeiske produsenter, ifølge det velrenommerte selskapet IHS Technology. I 2018 er deres estimat at kinoene vil stå for 63 prosent! Kulturdepartementet er med andre ord på kollisjonskurs både med utviklingen og med Hollywood-studioene, som satser på kinofilm som aldri før, med en lang rekke store titler og ikke minst nye måter å formidle filmene på. På kino.
