I en tid hvor animasjonsfilmen nærmest er dominert av høyteknologisk underholdning gjennom filmer signert selskaper som Pixar og Dreamworks, så fortoner japanske Studio Ghibli seg som et forfriskende pust. Gang på gang beviser de at klassisk 2D-animasjon langt fra er utgått på dato og skaper filmer som imponerer i sin utsøkte detaljerikdom, karaktergalleri og uforglemmelige historier fylt med varme og alvor. 1. juledag kommer selskapets siste perle på norsk kino,
Ariettas hemmelige verden.

Se klipp fra filmen
Ariettas hemmelige verden her.

Filmen er basert på Mary Nortons bok «Lånerne» og forteller historien om bittelille Arietta som sammen med sine like små foreldre bor under gulvet i en eldre kvinnes hus med tilhørende vakker og magisk hage. Alt de eier, fra mat og gjenstander til strøm og redskaper, lages av ting som de har lånt fra den gamle.

Ariettas foreldre har alltid fortalt henne at dersom man oppdages av et menneske så må man flytte. Men så kommer kvinnens hjertesyke barnebarn Johs for å bo der en periode. En dag oppdager gutten Arietta og dermed begynner et vennskap å spire.

En god miks

Filmregissør, animatør, manusforfatter og tegnserieskaper Hayao Miyazaki er blitt omtalt som en blanding av Walt Disney, Steven Spielberg og Orson Welles, kombinert med en touch av Claude Monet i hans overdådige landskaper og Roald Dahl for sin slu, sofistikert forståelse av barn. Han regnes som den fremste animatøren i dag, og kan se tilbake på en fantastisk karriere. Men selv om man tidvis kan få inntrykk av det så var det ikke Hayao Miyazaki som grunnla japansk animasjon.

Den første mesteren på feltet var Osama Tezuka som skapte ikoniske karakterer som Astro Boy, han var den første til å introdusere store øyne på de animerte figurene og samtlige helter som har gått til motangrep på digre roboter har Tezuka å takke.

Men det hersker liten tvil om at det er Hayao Miyazakis navn og hans selskap Studio Ghibli som gjennom årenes løp er blitt synonymt med japansk animasjonsfilm for resten av verden, og han har lykkes med å forene krav til kvalitet med eventyrlig kommersiell suksess.

Miyazaki (født 1941 i Tokyo) startet sin karriere innen film i 1963 som animatør ved Toei Douga-studioet. Der ble han involvert i en rekke av de tidlige klassikerne innenfor japansk animasjonsfilm, filmer som brøt med Disney-tradisjonen innenfor tegnefilm. Samtidig gjorde han seg markert gjennom imponerende tegneferdigheter og uendelige fantasifulle idéer til historier.

I 1968 jobbet han som sjefanimatør og konsept-regissør på Hols: Prince of the Sun. Samarbeidet med filmens regissør Isao Takahata var særdeles godt og filmen innledet et nært samarbeid mellom de to i årene som skulle komme.

Miyazaki fikk sin debut som filmregissør i 1979 med
The Castle of Cagliostro, men det var med sin neste film,
Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal i 1984, at han første gang sto for både regi og manus. Filmen ble hyllet av kritikere og publikum, og suksessen ledet til at Miyazaki sammen med Isao Takahata grunnla selskapet Studio Ghibli i 1985. Og et år senere kom selskapets første film,
Castle in the Sky.

Se klipp fra filmen
Castle in the Sky her.

Flygemaskiner og kvinnelige helter

En rekke av filmene fra Studio Ghibli tar opp menneskets forhold til natur og teknologi og ofte dveles det rundt konflikten mellom ambisjoner og grådighet. I Miyazakis tegnede univers ser man dessuten sjelden karakterer som er hundre prosent onde, de har bare andre meninger enn det som går for det felles beste. Fremfor å hevne antagonistens handlinger eller straffe vedkommende så er det i stedet tilgivelse som står i sentrum. Og i motsetning til Pixar, som med sin kommende
Brave lanserer sin første kvinnelige heltinne, så finner vi ofte kvinnelige hovedpersoner i Ghiblis filmer.

Miyazaki har aldri lagt skjul på sin sterke fascinasjon for flyvemaskiner av alle slag, og denne interessen gjenspeiles også i hans filmer hvor hovedpersonen som oftest flyr på et eller annet tidspunkt.
Prinsesse Mononoke (1997) en av de få filmene som ikke har dette elementet, men om man skal ramse opp alle titlene hvor hovedpersonen letter fra bakken ser man at over halvparten av dem lever i luften.

Se klipp fra filmen
Porco Rosso her.

I 1997 kom
Prinsesse Mononoke som skildrer kampen mellom naturens ånder og industrisamfunnet. Filmen ble den største suksessen på japanske kinoer gjennom tidene inntil
Titanic knuste rekorden senere det året. Etter
Prinsesse Mononoke følte Miyazaki at nok var nok og gikk av med pensjon. Men det skulle heldigvis ikke vare lenge.

Universell appell

Under en ferie med noen venner fant han inspirasjon i deres datter, og skrev manuset til
Chihiro og heksene (2001) med den lille piken i tankene. Historien om jentas kamp for tilværelsen i åndenes verden på en badeanstalt etter at hennes foreldre er blitt forvandlet til griser av en gammel heks skulle bli filmen som for alvor gjorde resten av verden oppmerksom på tegnefilmens trollmann.

Chihiro og heksene ble den første animasjonsfilmen som mottok Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, og senere samme år mottok Miyazaki Oscar for Beste animasjonsfilm, en pris han nektet personlig å motta av protest mot amerikanernes invasjon i Irak.

Se klipp fra filmen Chihiro og heksene her.

Siden har Miyazaki regissert og skrevet
Det levende slottet (2004) og
Ponyo på klippen ved havet (2008), og nå er han omsider norgesaktuell med
Ariettas hemmelige verden. Miyazakis filmer har en sterk samtidig appell til både barn og voksne, forståelig for selv det minste barn, samtidig som de respekterer intelligensen til den mest beleste og kultiverte voksne.

Miyazaki er trygt forankret i den japanske manga-tradisjonen: Historiene er på overflaten tilsynelatende enkle, men ser man nøyere etter kan man finne komplekse karakterer, relasjoner, tematikk og moralske vurderinger. Dette gjør at man til tider kan få inntrykk av at filmene har den voksne delen av befolkningen som det primære og ønskede nedslagsfelt.

Men Studio Ghiblis filmer appellerer vel så sterkt til et yngre publikum fordi de gjerne er gjort med enkelhet og vennlighet, hvor tematikken er rotfestet i barndommen og som frembringer en nostalgisk følelse hos voksent publikum få andre er i stand til å skape. Og det er nok her vi finner selve kilden til Miyazaki – det universelle uttrykket hvor alle kan leve seg inn i historiene på sitt eget nivå av forståelsesgrunnlag.