Selv om det finnes en rekke tidligere filmer fra High school-miljø, fra
Blackboard Jungle (”Vend dem ikke ryggen”, 1955) via
American Graffiti (”Siste natt med gjengen”, 1973) til
Grease (1978), så var 80-tallet tiåret da denne typen film virkelig fant sin form; litt komedie, gjerne romantisk sådan, litt oppvekst- og frigjøringsdrama, dels opprørsk, men i bunn og grunn dypt konform og moralsk. Grunnene til at 80-tallet ble så viktig er mange, selvsagt. En mulig grunn er at 80-tallet var tiåret for de unge, ambisiøse og vellykkete; vi fikk jappene, men med dem, også jappenes rake motsetninger; freaks, punkere og nerder. Og hvor ble disse typene formet? Jo, på High school. Det er også på High school skillelinjene mellom ulike personligheter og miljøer er som skarpest – og aldri skarpere enn på 80-tallet, og slik sett mest filmatisk nyttig. En annen grunn til at 80-tallet ble sentralt for High school-filmen må tilskrives John Hughes, som lagde en serie filmer fra dette miljøet. Hughes destillerte på mange vis både karakterer og storylinjer fra tidligere filmer i genren, og det på en måte som definerte genren for de neste årene. Enhver liste over de beste og/eller viktigste High school-filmene vil ha med en eller flere filmer skrevet, regissert eller produsert av Hughes. Denne listen er ikke noe unntak.
Mer universelle tema i High school-filmen er knyttet til overgangsriten: Man begynner High school som barn, og går ut som (liten) voksen. De tre årene (fire i USA) på High school er enormt viktige for vår individuelle utvikling. Her begynner vår personlighet virkelig å finne sin form; vi løsriver oss fra gamle miljøer og gamle autoriteter, og oppdager nye – de fleste husker vel følelsen av å bli kjent med noen som er ”akkurat som meg”. Av spesiell interesse for High school-filmen er de utilpassete, de som tilsynelatende har funnet sin personlige stil på tvers av den rådende normen på skolen. Selvsagt, innen filmen er over, har de kommet til at de kanskje ikke, innerst inne, var så på tvers allikevel. Kjærlighetskomplikasjoner er også alltid en viktig del av disse filmene. Et gjennomgående trekk muliggjort av High school-miljøet er det sterke hierarkiet som gjelder: man er forelsket i den man ikke kan få, og er gjerne selv objekt for en forelskelse fra noen man ikke selv vil ha (som oftest en ”freshman”). Med andre ord, High school er ikke bare en skole, det er et mikrokosmos, et komprimert sted hvor de fleste av livets sentrale konflikter og problemstillinger dukker opp i løpet av 90 minutter.
Jeg har valgt å sette opp lista kronologisk etter årstall.
1980:
Rock ’n Roll High School (Allan Arkush)
Rock ’n Roll High School kom litt i forkant av 80-tallsbølgen, og deler en av hovedkonfliktene fra den klassiske high school filmen – det anstrengte lærer/elev forholdet, men mangler det ellers så viktige for genren personlige utviklingsperspektivet. Her er det nemlig mer karikatur enn drama, men dens tilstedeværelse på denne lista er sikret av musikken til Ramones, som også spiller i filmen og viser at store skuespillerkarrierer i grunn ikke gikk tapt da de solgte seg til punken. En helt usedvanlig svak oppfølger,
Rock’n Roll High School Forever (1991) inneholder en av tidenes minst troverdige rollefortolkning av Corey Feldman som skolens rebell. Men den anbefales også. Mest for skrekk og advarsel.
1981:
Gregory’s Girl (Bill Forsyth)
High school-filmen er primært et amerikansk fenomen, men ikke eksklusivt. Forsyths første innertier av en film, lagt som vanlig til Skottland, er et eksempel på at mange av de samme temaene kan tas opp uten en sterk amerikansk slagside. For en europeer blir her miljøet bare enda mer grusomt gjenkjennbart. Og ikke minst, her slipper vi "American football” og kan følge komplikasjoner i og rundt skolelaget i ”soccer” i stedet, da ”vår mann”, en koordinasjonshemmet ung mann stiller opp, i kort-kort shorts, som keeper for å være nær sitt hjertes utkårete. Også denne filmen fikk sin grusomme oppfølger,
Gregory’s Two Girls (1999), hvor målmannen returnerer til sin gamle skole, nå som lærer. Her kan jeg dog bare anbefale å la være å se.
1982:
Fast Times at Ridgemont High (Amy Heckerling)
Denne filmen, med den megetsigende norske tittelen
Hæla i taket, introduserte ikke bare det som skulle bli de klassiske temaene i High school-filmen, men også skuespillere som Sean Penn, Nicolas Cage, Eric Stoltz, Jennifer Jason Leigh, Phoebe Cates, og Judge Reinhold. Her er alle biter på plass: skolelys, freaks, sportsidioter, nerder, etc etc. Cameron Crowe, som skrev manus (basert på sin egen bok) returnerte til High school-miljøet i oppfølgeren
The Wild Life (1984), som godt kan forbli usett, og i sin regidebut
Say Anything (1989, se nedenfor). Regissør Heckeling måtte også gå opp igjen siste året på High school og regisserte
Clueless (1995). Noe mer kuriøst er at det fulgte en kortlevd TV-serie kalt
Fast Times på midten av 80-tallet. Richard Linklaters eminente
Dazed and Confused (1993) nevnes ofte på lister over High school-filmer, men dens plass på den herværende lista overflødiggjøres av Sean Penns fortolkning av surferen og nesten-drop out’en Jeff Spicoli – en rolle den noe selvhøytidlige Penn muligens ikke er veldig stolt over i dag.
1985:
The Breakfast Club (John Hughes)
High school-filmen er en genre med flere stereotyper enn de fleste genre. Her får vi samlet (nesten) alle på ett brett. Det burde blitt for lettvint, for gjennomskuelig, for karikert; det burde rett og slett ikke fungert. Men det gjør det!
The Breakfast Club topper ca. halvparten av alle ”topp high school film”-lister (den andre halvparten toppes av
Fast Times at Ridgemont High), og for en gangs skyld kan man stole på listene. Dette var Hughes andre film i sin Molly Ringwald-trilogi, etter
Sixteen Candles (”Å, for en bursdag”, 1984) og før
Pretty In Pink (1986), som han dessverre ikke regisserte selv, men kun skrev og produserte.
The Breakfast Club er også den beste, selv om alle tre filmene lett kunne forsvart en plass på en slik liste. Ikke en gang Simple Minds’ verste sang til da kunne ødelegge dette prakteksemplet av en High school-film.
1985:
The Sure Thing (Rob Reiner)
College-filmen er nært beslektet med High school-filmen i den forstand at den kan sees som en genremessig oppfølger. High school handler ofte om det voksende behovet man får for å løsrive seg fra foreldre, hjem og hjemsted, lærere og teite medelever – alt som representerer ens barndom, mens collegefilmen beskriver de første famlende skrittene i den nye, voksne friheten. Alle som begynner på college begynner på en måte på nytt; ens bakgrunn er visket bort og man trenger ikke lenger være den man var, eller ble sett på som å være på High school. Større frihet, men selvsagt, college markerer også de første skrittene inn i ukjent terreng. Med andre ord college er et oppkomme av potensielle komiske situasjoner, og collegefilmen er da også gjerne preget av mer løssluppen humor enn High school-filmen, jf.
Animal House (”Deltagjengen”, 1978). En ting, dog, som ikke endrer seg fra High school til college, hvis vi skal tro
Drømmeopplegget, som filmen het på norsk, er kjærlighetsproblemer.
1986:
Ferris Bueller’s Day Off (John Hughes)
En uunngåelig del av å gå skole, er å skulke den. Sjelden, dog, ender en stakkars ulovlig tatt fridag på dette viset. Dessverre, kanskje. John Hughes viste med
Skulk med stil (norsk tittel) at han kan mer enn å skrive roller for Molly Ringwald. Noe løsere i snippen er den også enn hans øvrige filmer fra High school-miljø, og grenser tidvis opp mot forviklingskomedien. Dette ble dessverre Hughes’ siste film verdt å ta med på noen som helst liste. Også denne filmen ble fulgt av en tvilsom og kortlevd TV-serie som bare het
Ferris Bueller (formodentlig for å indikere flere dager med skulk). I dette klippet etableres vår forståelse for og sympati med Buellers motivasjon for å skulke skolen. Denne scenen var visstnok ikke med i det originale manuset, men ble improvisert på settet da Hughes oppdaget Ben Steins sjeldent søvndyssende stemme. (Kuriosa: Stein er, ved siden av sin skuespillerkarriere, politisk og finansiell kommentator, og skrev taler for både president Nixon og president Ford.)
1988:
Heathers (Michael Lehmann)
De fleste High school-filmer handler på et eller annet nivå om å passe inn i et gitt miljø, men de færreste tar for seg de ytterste konsekvensene av at man ikke lykkes med det. Kanskje i noe bad taste etter de senere års rekke av skolemassakre, men dette vrengebildet til Hughes’ High school-filmer er allikevel obligatorisk for fans av genren. Filmen var en av de siste klassikerne fra gullperioden på 80-tallet, og Christian Slater i rollen som J.D. (geddit?) snur hele genren på hodet og varsler med det at mer kyniske og ironiske tider var i vente på 90-tallet. For et par år siden gikk det rykter om at en TV-serie basert på denne filmen var under planlegging. Jeg er usikker på status på disse planene, men om det blir noe av er det slett ikke umulig at tonen og stemningen fra filmen, hvis den blir ivaretatt i TV-serien, blir bedre mottatt i dag enn i 1988.
1989:
Say Anything… (Cameron Crowe)
Crowe returnerte i sin eminente regidebut til High School-miljøet han hadde skildret med stort hell i
Fast Times at Ridgemont High, og med noe mindre hell i
The Wild Life. Her finner vi noe mindre karikerte personer, men ikke uten den sedvanlige mistilpassetheten og ulykkelige kjærligheten som seg hør og bør en film i denne genren.
Say Antyhing… ble den siste skikkelige High school-filmen på noen år. I likhet med
Heathers, er tonen noe annerledes her enn i filmene fra tidligere i tiåret, og antyder at ikke bare High school er et annerledes sted på slutten av 80-tallet enn det var tidlig på tiåret, men også at verden er under forandring. Hoveddelen av handlingen er lagt til sommeren mellom High school og college, en periode med enda større usikkerhet for slackere som John Cusacks karakter. Cusack, med sin alltid tilstedeværende søster Joan, var ved siden av gjengen som utgjorde "The Brat Pack” (Molly Ringwald, Rob Lowe, Judd Nelson, Andrew McCarthy, Anthony Michael Hall, o.a.), en av de sentrale skuespillerne i 80-tallets filmer fra og omkring High school og college-miljø. Og i likhet med den gjengen har han ikke klart å toppe sin skuespillerkarriere etter dette (med et mulig unntak for, selvfølgelig, High school-reunion filmen
Grosse Point Blank fra 1997). De fleste skuespillere er best når de spiller i High school-filmer (ikke sant, Sean Penn?).
1998:
Rushmore (Wes Anderson)
Knappe 10 år etter at vi omsider ble kvitt 80-tallet, fikk 80-tallsfilmen en liten oppsving da millennietskiftet nærmet seg. Filmer som
American Pie (1999) gjenopplivet buskis-humoren fra filmer som
Porky’s (1982) og
Police Academy (”Politiskolen”, 1984), mens
Clueless (1995),
Election (1999) og
10 Things I Hate About You (1999) gjorde noe langt mer fornuftig, og oppdaterte High school-filmen til datidens standard; litt frekkere, mer ironisk og kjappere, men som oftest samme tematikk og konfliktlinjer. Best i denne perioden er den noe off-beat
Rushmore. Her er det dog ingen ordinær High school som er miljøet, men en såkalt Prep school, hvor man er spesielt rettet inn mot å forberede seg til (det faglige) livet på college, fortrinnsvis ved et prestisjeuniversitet. Dette er også et slags vrengebilde på High school-filmen, men uten
Heathers’ kynisme, og mer rettet mot utskuddene enn de hevngjerrige. Som i mange av Andersons filmer er det evig-lakoniske Bill Murray som bestemmer filmens rytme. Murray slo igjennom (i filmens verden) på 80-tallet, men var for gammel for både High school og college-film dengang. I
Rushmore kompenserer han til gjengjeld for det på eminent vis som læreren som går fra å være protagonistens, i Jason Schwartzmans skikkelse, venn til å bli hans fiende, selvsagt grunnet romantisk forviklinger.
1999-2000:
Freaks and Geeks (Paul Feig o.a.)
OK, en TV-serie på denne listen er litt juks, men som vi har sett, en rekke av filmene som er nevnt så langt har endt opp som TV-serier, så dette er herved et opprop for å gå motsatt vei! Slik Fast Times at Ridgemont High introduserte en rekke skuespillere og bakmenn som ble sentrale utover 80- og 90-tallet, introduserte Freaks and Geeks det tilsvarende for 2000-tallet: Seth Rogen, Jason Segel, James Franco og, selvfølgelig, seriens produsent Judd Apatow, som siden har regissert flere av de nevnte skuespillerne i noen av de senere års mest vellykkede komedier. Freaks and Geeks er ikke bare en TV-serie hentet fra High school-miljø, den følger også opp tema, miljø- og karakterskildringer fra genrens beste filmer på 80-tallet, og handlingen er da også lagt til tidlig i genrens gull-tiår. Dessverre kjente ikke TV-publikummet sin besøkelsestid, og serien ble kansellert før den hadde gått en hel sesong (flere episoder ble ikke en gang vist). Men, som så ofte skjer, straks den var ute på DVD fant den sitt publikum og inntok sin velfortjente plass som en kultserie. Judd: Film! Nå!
