Aung San Suu Kyi er datter av geriljalederen Aung San som var med på å forhandle fram Burmas uavhengighet i 1947, men som ble offer for et attentat samme år. Burmas brutale militærdiktatur startet i 1962 etter et kupp.
Aung San Suu Kyi flyktet etter hvert til Storbritannia der hun studerte og giftet seg med forskeren Michael Aris. Hun vendte tilbake til Burma i 1988 for å pleie sin syke mor, og ble snart involvert i protester mot diktaturet og for et demokrati. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned, en ny militærjunta tok makten og i 1989 ble Suu Kyi satt i husarrest første gang. Et forsøk på frie valg i 1990, som Suu Kyis parti vant, ble ikke akseptert av juntaen.
I 1990 fikk hun Raftoprisen for sin ikke-voldelige kamp, og året etter ble hun tildelt Nobels fredspris, uten at hun kunne motta den selv, siden hun satt i husarrest. Suu Kyi har kjempet for seg selv og for Burmas demokrati helt fram til november 2010 da hun endelig slapp ut fra husarresten. Filmen
The Lady knytter seg hovedsakelig til de mest dramatiske årene for Aung San Suu Kyi fra 1988 til 1998, og legger vekt på det personlige drama mellom henne og ektemannen Michael Aris.
Burmas historie på film
Burmas historie på film kan oppsummeres gjennom filmen
Broen over Kwai (1957), om britenes bygging av jernbane gjennom Sørøst-Asia under 2. verdenskrig, da Burma var en britisk koloni. John Boorman laget i 1995
Beyond Rangoon om en amerikansk kvinne som tilfeldig havner midt oppe i demonstrasjonene for demokrati på slutten av 80-tallet og må flykte mot Thailand. Og flere dokumentarfilmer har forsøkt å rette søkelyset mot urettferdigheter i landet, blant annet den dansk-norske Oscar-kandidaten
Burma VJ (2008).
Se klipp fra
Beyond Rangoon her.
Frigjøringskamp
Alle filmer om frigjøringskamp er nesten naturlig nok knyttet til krigsskildringer rundt omkring i verden. Den kanskje viktigste filmen i denne sammenhengen er Chaplins film
Diktatoren (1940), som med sin avsluttende tale blir en utrolig sterk påminnelse om hvor viktig kampen for menneskerettigheter er i en slik sammenheng. Chaplin fremmet en lignende humanisme også i
Byens lys (1931) og
Monsieur Verdoux (1948).
Richard Attenbouroughs storfilm
Gandhi (1982) er nok et forbilde for mange som har ønsket å skildre frigjøringskamp gjennom et menneskes liv, og Gandhi var jo også et forbilde for Aung San Suu Kyi. Og hans taleevner gir noe av filmens klare budskap, og hans tydelige holdninger. Attenbourough gjentok noe av denne storheten i filmen
Et rop om frihet i 1988, men når det gjelder kampen mot apartheid i Sør-Afrika så er det nesten like storartet å trekke fram en mindre film,
A World Apart, som viser apartheid på 60-tallet med et usminket brutalt og personlig uttrykk.
Se klipp fra Gandhi her.
Se klipp fra A World Apart her.
Og historier knyttet til dette tema finner man overalt, i Norge knyttet til 2. verdenskrig. Men en av de sterkeste skildringene av den lille manns kamp mot overmakten i form av en militærjunta, og konspirasjoner knyttet til hvordan menneskerettigheter blir brutt, er Costa Gavras’ film
Missing fra 1982. Costa Gavras har laget en rekke filmer som speiler slike brudd i
Z,
Tilståelsen og
State of Siege.
Man kan også nevne filmer fra USA knyttet til kampen for borgerrettigheter på 60-tallet. Enten man tenker på filmer som skildrer den brutale urettferdigheten, som i Alan Parkers
Missisippi Burning (1988), eller vender seg mot filmer som portretterer en frihetskjemper som Spike Lee gjorde i sin film
Malcolm X (1992). Og denne filmen var ganske kontroversiell, som personen den skildrer.
