Det såkalte filmløftet trakk opp nye mål for filmpolitikken: Det skulle produseres 25 norske filmer i året, filmene skulle ses av 3 millioner mennesker og de skulle vinne internasjonale festivalpriser. Dette resulterte i meget store produksjonsbevilgninger, men reduserte samtidig publikum til et måltall.

Film er et breddemedium og populære filmer når et stort publikum. 70 % av befolkningen har vært på kino det siste året. Men film er også et kunstnerisk uttrykk og kan være et smalt medium. Da må filmen som andre kulturuttrykk «læres», man må bli kjent med filmens spesielle uttrykk og form. Målet må være at den enkelte film ikke bare skal klare å ta ut sitt publikumspotensial, men at ulike grupper av publikum skal finne en film av interesse i en ramme som for dem gir filmen et løft.

Gjør så ikke publikum dette i dag? Nei, ikke i tilstrekkelig grad.  Det produseres mange gode filmer i Norge, både brede publikumssuksesser som Kon Tiki og Hodejegerne og smalere kvalitetsfilmer som årets Amanda-vinner, Som du ser meg.  De store publikumssuksessene når bredt ut.  Utallige medieoppslag og en bred lansering på landets kinoer sørger for det.  Verre er det med de smale kvalitetsfilmene. Besøkstallene viser at disse på langt nær når sitt publikum. Men skal de gjøre det, må møtet mellom film og publikum tilrettelegges.

Enger-utvalget er inne på dette i Kulturutredningen 2014: «Det kan synes som om satsingen på norsk film har bidratt til økt produksjonsvolum og flere publikumssuksesser, men at den i mindre grad har ivaretatt smalere filmuttrykk.»

Ansvaret for filmformidling er i dag delt mellom tre institusjoner; Norsk filminstitutt, Nasjonalbiblioteket og Film & Kino. Så lenge det ikke finnes en overordnet plan, kan dette medføre både dobbeltarbeid og ansvarspulverisering, slik tilfellet er for cinematekene.  Nasjonalbiblioteket oppbevarer, restaurerer og viser arkivfilm og har ansvaret for utlån til cinematekene. Norsk filminstitutt driver cinemateket i Oslo samt et digitalt nettverk for alle cinematekene i Norge og Film & Kino har ansvaret for å yte driftsstøtte til alle cinematekene utenfor Oslo.

Løsningen er neppe en ny stor omorganisering av institusjonene. Det holder med de to vi har hatt. Løsningen ligger isteden i en samlende politikk for filmformidling. Antagelig også i en ny grenseoppgang mellom institusjonene og deres ansvarsområder.

En samlet politikk for filmformidling må gjelde alle kanaler: Kinoer, cinematek, filmfestivaler, video og nedlasting. I dag er disse fordelt på private, statlige og kommunale eiere. Det bør ikke forhindre sentrale myndigheter i å ta et overordnet ansvar.

En ny filmpolitikk må anerkjenne filmens særpreg og mangfoldet blant publikum ved å legge mer vekt på det filmkulturelle, styrke formidlingsleddet og lage en overordnet plan for filmens møte med publikum.