Tenåringsfilmens budskap har alltid vært uanstrengt åpenbar: vær deg selv. Dette er et budskap den aktuelle tenåringsfilmen, The Duff (Designated Ugly Fat Friend) omfavner med et vellykket resultat.

Gang på gang forteller filmer i sjangeren om ferden til nok en karakter som går gjennom nok en tenåringskrise. I likhet med blant annet LOL (2012), illustrerer The Duff en ferd som nå er desto vanskeligere, da alle feil du begår blir smertelig synlige i sosiale medier. Et univers hvor pinlighetene heller aldri vil viskes ut.

Budskapet om «‘å være seg selv» og hvilken konsekvens de sosiale mediene har i dag, er overtydelig i disse filmene. Allikevel er det disse elementene som kommenteres mest av anmelderne.

Hva er det The Duff formidler som føles friskt og aktuelt for dagens målgruppe?

Prinsessene går på antidepressiva og nerdene styrer verden.  Merkelappene, som The Duff i seg selv er, og oppdateringer av hvilken betydning de forskjellige klikkene har i det større bildet, er oppdatert.

Men bidrar The Duff med aktuelle budskap og en moderne måte å formidle det på?

Outsiderne i tenåringsfilmen har alltid gått gjennom en obligatoriske makeover. Vi ser det i filmer som for eksempel The Breakfast club (1985), Clueless (1995), 10 Things I Hate About You (1999), She’s All That (1999) og Mean Girls (2004). Alle disse har den berømte sekvensen hvor en av karakterene blir nye og mer «normale». For eksempel går Allison i The Breakfast Club gjennom en mini-makeover for å få fotballkapteinen Andrew til å få opp øynene for henne. Tai (Brittany Murphy) går gjennom en stor forandring i Clueless for å tiltrekke de «rette» guttene. Cady (Lindsay Lohan) i Mean Girls innlemmes i noe lignende en eksorsisme for å fjerne all naivitet hun stadig måtte bære på etter en oppvekst på den afrikanske savannen. Ironisk nok kan ikke naturens ærlige råskap måle seg opp mot den ventende tenåringstilværelsen. The Duff er heller intet unntak i denne kategorien, hvor en fornøyelig Bianca (Mae Whitman) portretterer en karakter man umiddelbart blir glad i. Allikevel er konsekvensene omrokert. Forfatteren bak romanen The Duff (Josh A. Cagan adapterte novellen til film), Kody Keplinger, viser med det at selve konseptet med en makeover er utdatert. Vi behøver ikke en makeover for å lære at dette ikke vil fungere på ønsket måte.

Dette elementet er allikevel det eneste som er merkbart endret. Filmen følger ellers slavisk den klassiske fortellerkurven. Men den klassiske historien vi allerede kjenner så altfor godt, er ikke lenger tilstrekkelig. Vi ser tydelig hvor handlingen bærer de første fem minuttene. Fortellerkurven må bevege seg i nye retninger. En sjanger vil alltid endre seg i takt med tiden, og her er det ikke kun snakk om innhold. Konvensjonene må fra tid til annen tas ut av boksen og bli lekt med.

De nevnte filmene har mye til felles. Før eller senere må karakterene innse at for å virkelig kunne bli lykkelig og oppnå den viktigste aksept – nemlig sin egen – må de være seg selv fullt ut. Dette lærer de gjennom nettopp denne nevnte fornyelsen.

Det hele er en enorm klisjé. Temaet føles allikevel aktuelt, og ikke kun for målgruppen. Problemet er valget av hvordan dette budskapet formidles – det føles påtrengende og unaturlig.

For om vi tar vekk elementet av den håpløse makeover-sekvensen som i dag først og fremst hører hjemme i reality-programmenes verden, så står vi allikevel igjen med den unngåelige avsluttende moralen.

Clueless og The Breakfast Club er kanskje de eneste filmene som best unngår denne klamme moralen – mye på grunn av humoren i filmene. For selv i Mean Girls, som ellers er en nyskapende og rå tenåringsfilm, finner vi en påtatt avslutning. Cady (Lindsay Lohan) har til sist måttet innse at det beste er å være seg selv, og har tatt konsekvensene av valgene hun har gjort på vei mot denne oppdagelsen. Avslutningsvis finner vi henne i et av de velkjente ball-scenarioene hvor hun så sprer det glade budskap og får drømmeprinsen ved filmens slutt. Hun ender opp med å dele opp «homecoming-kronen» til alle som befinner seg i lokalet fordi «alle fortjener den». Til tross for en uunngåelig kvelende fornemmelse over den pompøse åpenbaringen, slipper filmen unna med det på grunn av sin originale vri på spredning av moralen. Filmen er nå elleve år gammel.

The Duff har valgt å la sin karakter stå rett opp og ned midt på ballgulvet og puste sin monolog i ansiktet til to personer som føles uvesentlige i filmens større sammenhengen. Det oppleves også delvis som hun snakker forbi oss som tilskuere i denne scenen. Det er som om hun bare må få denne monologen ut og overstått fordi den stod i manuset. I en av de tidligere tenåringsfilmene ville dette vært et mer tilgivende fortellergrep, men selv The Breakfast Club valgte å fullføre manuset til fingerspissene og være tro mot historien og karakterene vi ved filmens slutt har blitt engasjert i.

The Breakfast Clubs avsluttende moral er lagt i brevet gruppen har skrevet til rektor. Dette brevet summerer opp hva enhver tenåringsfilmen alltid vil forsøke å formidle på en ytterst enkel, men allikevel effektiv måte:

“Dear Mr. Vernon, we accept the fact that we had to sacrifice a whole Saturday in detention for whatever it was we did wrong. But we think you’re crazy to make us write an essay telling you who we think we are. You see us as you want to see us – in the simplest terms, in the most convenient definitions. But what we found out is that each and one of us is a brain…an athlete…and a basket case…a princess..and a criminal. Does that answer your question? Sincerely yours, the Breakfast Club”.

Et slikt fortellergrep biter man seg merke i. Det overgår en person stående på et dansegulv mens hun preker til sine medelever.

The Duff er ekstremt eksplisitt med sitt tema. Tittelens forkortelse «Designated Ugly Fat Friend» er brutalt direkte. Med et så skarpt startskudd kunne man håpe på en ny vri i det å håndtere den åpenbare moralen.

Eirik Svenssons Natt til 17. (2014) er en av de nylige tenåringsfilmene som utfordrer dette. Filmen følger en ungdomsgjeng et helt døgn i Oslo. Handlingen synes å flyte naturlig avgårde, og skiller seg fra tidligere norske tenåringsfilmer som for eksempel Aldri mer 13! (1996) og Bare Bea (2004). Natt til 17. avsluttes uten en tilfredsstillende konklusjon, men tar heller en mer realistisk vending hvor hovedkarakterene må møte alvorlige konsekvenser av tilfeldighetene som omringer dem i deres hverdag.

Sammenlignet med Bare Bea som har forsøkt å skape den norske varianten av den kommersielle «high school-filmen», har folkene bak Natt til 17. heller skapt et eget uttrykk for å illustrere et ekte ungdomsmiljø. Den har beholdt en større tilgjengelighet gjennom karakterer og handling som enhver ungdom kan relatere seg til. Dette er fordi filmen handler om begynnelsen på den lange veien. Den veien hvor man gradvis vil finne elementer som både ivaretar den personen du allerede er, og som vil forme deg videre til den personen du ønsker å være.

Moralen er flytende. Noe den i realiteten ofte vil være. Gradvis definerer man hva som er ønskelig adferd både hos andre og seg selv.

«Vær deg selv» forlanger de amerikanske tenåringsfilmene, og ender opp som svevende. Å forvente at ungdom skal oppleve ett enkeltstående øyeblikk av klarhet i det å finne seg selv hvor alt samtidig faller på plass – er urealistisk.

The Breakfast Club gikk sin egen vei i 1985, Clueless i 1995, det samme gjorde Mean Girls i 2004. De definerte tidsånden på en original måte samtidig som de bevisst unngikk store deler av den malplasserte svette moralen.

Om vi kikker på problematiseringen i det større filmbildet i dag, ser vi tydelig at Disney har påtatt seg rollen som budbringer om det å finne seg selv/være seg selv. Prinsesser og prinser løsriver seg fra tradisjonelle og komfortable roller som for eksempel Enchanted (2007), og senest og mest synlig, Frozen (2013). Å være ung i dag er åpenbart endret seg så drastisk at det å være 10 i dag er det samme som når man var 15 for bare ett tiår siden. Dermed står tenåringsfilmen i dag friere enn noen gang til å formidle budskapet på en annen måte – kanskje til og med videreføre moralen fra den Disney nå har et godt grep omkring. Noe nytt som vil føles mer aktuelt for målgruppen – eller rett og slett kun formidle om ungdom for ungdom uten å ende opp som moraliserende, slik Natt til 17. utførte det. Det er nemlig ikke selve moralen som føles spesielt anmassende – det er valget av formidlingen av den.

The Duff motsto dessverre ikke fristelsen i møtet med valget om den enkle veien ut i denne omgang.