Aamot-statuetten ble delt ut for første gang 15. oktober 1955. Statuetten, som er en elg støpt i bronse av billedhogger Arne N. Vigeland, er blitt delt ut 50 ganger til personer eller institusjoner som har gjort en fremragende innsats i eller for norsk film.
Det har nok falt en og annen kommentar gjennom årene om valget av statuettsymbol for den hedersprisen Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL – nåværende FILM&KINO) innstiftet på sitt landsmøte i 1954 etter forslag fra den tidligere kinobestyreren i Tromsø A. S. Hansen. Men den høyreiste og majestetiske elgen har bestått i alle kommende 50 år, og er som sådan den prisen med lengst tradisjon innenfor norsk film, og skal man tro filmkunstnere som har fått prisen de siste tjue årene, henger hederen høyt for en slik utmerkelse. Dette er kinoenes heder til filmen, og Aamot-statuetten skal deles ut hvert år, under forutsetning av at det finnes kandidater. Slik har det ikke alltid vært. Mange år har vært uten en Aamot-vinner, noen år har hatt flere, opptil fire, mottagere, men siden 1997 er den blitt delt ut hvert år.
Det står i statuttene at Aamot-statuetten skal være en ærespris for innsats i norsk filmproduksjon. For mange er dette synonymt med at prisen deles ut som heder for lang og tro tjeneste, hvilket ikke stemmer helt. Riktignok var flere av de tidligste utnevnelsene av en slik karakter at man ville se tilbake på en karriere, eller en særlig innsats for utviklingen av norsk film. Ved den aller første tildelingen i 1955, ble det understreket at man ville forsøke å knytte forbindelseslinjer mellom fortid og nåtid i den hjemlige filmproduksjonen, og det var hele fire kandidater som fikk utmerkelsen under en seremoni i Klingenberg kino i Oslo. Oslos kinodirektør Kristoffer Aamot, som også har gitt utmerkelsen sitt navn, døde 22. mars 1955 og fikk statuetten post mortem. Regissør Tancred Ibsen og skuespiller Alfred Maurstad mottok prisen for sin karriere, mens regissør Kåre Bergstrøm fikk utmerkelsen for sin aktuelle produksjon Blodveien. I nesten alle år har komiteene som har stått bak utnevnelsen av Aamot-statuetten både hatt blikket bakover på en karriere, og knyttet vinneren til en aktuell produksjon. Tancred Ibsen sa i sin takketale i 1955 at han trodde denne statuetten ville få en enorm betydning for den kommende norske filmproduksjonen, fordi alle i norsk film ville gjøre sitt ytterste for å kvalifisere seg til utmerkelsen. Aamot-statuetten hadde en unik posisjon som pris for norsk film, inntil Amanda ble introdusert for bransjen i 1985. Men også i de siste 20 årene har man kunnet se at de to utmerkelsene har klart å gå hånd i hånd.
