Jonathan Gordon, tidligere studio executive i Sony Pictures, snakket om tilgjengeliggjøring av kinoopplevelsen for mennesker med syns- og hørselsvansker, og Trond Ausland fra Media LT, snakket om synstolking på norsk kino.
17% av markedet
Jonathan Gordon har de siste årene arbeidet med internasjonal distribusjon og ny kinoteknologi, og poengterte tidlig at Norge er en spydspiss, som blant annet var første land med heldigitalisert kino.
«Hvorfor holde åpningsinnlegget om tilgjengelighet,» spurte Gordon. «Vi tar tilgangen til kino for gitt.»
Folk med syns- og hørselsvansker kommer seg ikke på kino, og der går bransjen glipp av et viktig marked. 17% av nordmenn har syns- og hørselsvansker, og Gordon fortalte om sine erfaringer med tilgjengeliggjøring for disse gruppene i Brasil, Frankrike og Storbritannia.
Teksting, synstolking og dubbing finnes i mange land, men Gordon mener vi trenger en internasjonal standard, og bransjen må løse dette før lovendringer gjør det unødvendig vanskelig for distributører å levere løsninger.
Flere løsninger
Han ga et sammendrag av ulike løsninger for tilgjengeliggjøring:
Tekster som beskriver dialog, musikk og lyd vises enten på kinoskjermen, eller på en egen enhet som den hørselhemmede får på kinoen. Disse enhetene fungerer ikke alltid, noe som gjør filmopplevelsen frustrerende.
Synstolking er et lydspor som forklarer visuelle elementer i filmen for synshemmede. Kinogjengeren får dette lydsporet på hodetelefoner under visningen.
Mange døve ønsker tegnspråktolking av filmer – dette er særlig viktig i land som Brasil, der lesevansker er veldig vanlig blant døve, og teksting derfor ikke er en løsning. Tolkeløsninger innebærer videospor som går parallelt med filmen, der en tegnspråktolk tolker replikkene, lydene og musikken i filmen. Det har blitt forsøkt å digitalisere tegnspråktolkeopplevelsen med en digital avatar, men dette ser klumsete ut og er ikke populært blant døve.
I enkelte markeder får kinogjengerne tilgjengelighetsfilene strømmet til en skjerm de får på kinoen, i andre finnes de på en mobilapp. Strømmingen og synkroniseringen skjer enten gjennom et lokalt, lukket nettverk, eller offline gjennom en appen. Noen av disse filene blir levert i DCP-er, andre via cloud-løsninger.
De mest populære plattformene er de DCP-baserte løsningene, fordi de kan utformes av distributøren, heller enn å måtte gå gjennom eksterne selskaper.
Nå er det 8-10 løsninger på verdensbasis, men Gordon er sikker på at dette markedet vokser. Hvis vi får mange ulike løsninger er det vanskeligere for distributører å tilpasse seg markedet og gjøre innholdet sitt tilgjengelig.
Gordon insisterer på at distributører og kinobransjen må gå i bresjen med en standardisert løsning. Kinoer og distributerer må dele på disse utgiftene – distributørene må produsere DCP-er med tilgjengelighetsløsninger, og kinoer må anskaffe servere og utstyr som gjør kinoopplevelsen tilgjengelige.
Synstolking i Norge
Trond Ausland fra Media LT snakket deretter kort om tilstanden til synstolking av norsk film. Media LT har jobbet med synstolking i Norge i snart 20 år. Hittil har de synstolket 60 spillefilmer og 15 TV-serier.
Fra 1. januar 2017 har audiovisuelle verk med NFI-støtte og norsk kinodistribusjon vært påkrevd teksting og synstolking. Dette involverer ingen kvalitetskontroll, og både norske kinoer og synshemmede nordmenn har ikke blitt tilstrekkelig bevisst på dette tilbudet.
Tidligere har lyden blitt sendt infrarødt i kinosalen, og senere har man brukt vannmerking i DCP-en til å synkronisere synstolkingen. Nå lydsynkroniseres lydsporet via appen MovieReading. Denne appen har også tekster i flere land, men i Norge brukes den kun til synstolking.
