Som nærmest ved et lykketreff er det undertegnede havner i bil med britiske Gary Pope fra Schipol flyplass i Amsterdam. Som en av foredragsholderne ved Cinekid-festivalens avdeling for profesjonelle, er nemlig Pope en mann som kjenner til alt og alle innenfor barnefilmbransjen. Og allerede i bilen skal han klare å gi meg en liten smakebit av sin tilsynelatende bunnløse kunnskap på området og den lidenskapen det skal vise seg å bugne av ved Cinekid. En lidenskap for film, for teknologi, og, selvsagt, for barna. En lidenskap som blir poengtert når vi framme ved Lloyd Hotel – et av Amsterdams mange arkitektoniske klenodier – stiger ut av bilen, og Pope spontant utbryter: ”It’s Hogwarts!” Og det stemmer. For det ligger en magi i lufta – ikke bare når det kommer til hotellet, men i grunnen hele festivalen. En barnlig og leken magi.

Nye tider

Det forundrer meg ikke om Cinekid-ledelsen faktisk har svingt en tryllestav eller to for å få dette av stabelen – for det er et regelrett imponerende arrangement jeg går i møte. Det er 24. året Cinekid arrangeres, og den er langt på vei en av de største mediefestivalene for barn i Europa. Jeg unngår med vilje å kalle den for en filmfestival, for den er så mye mer enn bare det.

– If your child is not sleeping, it’s probably online, sier direktør for Cinekid, Sannette Naeyé, og innbakt i denne lille setningen ligger hele omfanget av hva Cinekid handler om. Foruten å være en visningsplass for film og tv-programmer rettet mot barn og unge, så omfavner festivalen nye medier og ny teknologi, i erkjennelsen av at dette har blitt en større og større del av barns hverdag.

– Teknologi som fenomen eksisterer ikke lenger for barn – for hundre år siden var det sånn, men ikke nå lenger, sier Gary Pope. – Se bare på min tre år gamle sønn, som forsøker å sveipe fingrene [tenk: iPhone] over tv-en for å skru den av. Det er så integrert i ham. Vi kommer aldri til å oppleve kaleidoskopets magi igjen.

Cinekid er svært inneforstått med dette, at medier generelt i økende grad oppsluker de yngre verdensborgerne, til det punktet hvor man som ivaretaker kan føle seg maktesløs og uvitende ovenfor hva barna faktisk fôres med på denne arenaen. Og det er også her Cinekid ønsker å ta ansvar og sørge for – i den utstrekning det er mulig – at det barna får i seg faktisk er oppbyggende.

– Cinekids målsetning er å fremme kvalitet innenfor film og media for barn, sier Naeyé.

– Dette gjør vi både ved å vise dem kvalitetsfilm og -programmer og ved å gi dem opplæring og undervisning i film- og mediebruk.

Ved sistnevnte henviser Sannette til den imponerende medielaben som holder til på festivalområdet i Amsterdams Westerpark, og som vel kan sies å være den plassen hvor en opplever festivalmagien som størst. Kanskje ikke så rart, siden det er her alle barna befinner seg. Sfæren er følgelig sprudlende, og den oser av kreativitet, lærevillighet og iver. Her får barna gjennom morsomme aktiviteter lære å bruke og forholde seg til medier på trygt og forsvarlig vis.

Idémyldring

Men det er ikke bare barna som skal læres opp under festivalen. Cinekid har også, som tidligere nevnt, en egen del for profesjonelle – de som arbeider med film, tv og nye medier. Til nå har denne avdelingen av festivalen stort sett fungert som en katalysator i forhold til produksjon, bestående av både generell nettverksbygging, en såkalt screening club (en database som formidler filmprosjekter til distributører og programmerere) og et mediemarked hvor utvalgte produsenter får møte potensielle samarbeidspartnere. I år er Cinekid for profesjonelle i tillegg utvidet med en tre dagers konferanse, hvor flere internasjonale foredragsholdere er brakt inn som eksperthjelp for å dele sine erfaringer med å svinge, ja, nettopp tryllestaver. For de synes i alle fall å enes om at innimellom så er det kanskje det som skal til for å nå fram til barn. Men at det ikke finnes noen magisk trylleformel, er det også enighet om.

Det kommer tydelig fram at de fleste som lager film og media for barn ved et eller annet tidspunkt har stanget hodet i veggen og slitt med hvordan de skal klare å nå fram til sin målgruppe. Ikke bare i forståelsen av en kommersiell publikumssuksess, men også i det at man ønsker å formidle noe med mening, og at barn skal ta lærdom av det en viser dem.

Dette tas opp, drøftes og diskuteres. Det stilles spørsmålstegn ved alt fra innhold – hvor man skal sette grenser, hva er forsvarlig å utsette barna våre for og hvor komplisert trenger det egentlig å være før de faller av lasset – til teknologien som setter stadig videre rammer for hva som er mulig å få til.

Foredragsholderne legger fram sine erfaringer, observasjoner og tips, og det er bred konsensus om at for å ha den minste sjanse i bransjen, så er man nødt til å henge med i svingene og ”get with the program”, som det heter.

– Denne bransjen er i konstant utvikling, og det går ikke an å ignorere teknologiske framskritt, er formaningen som kommer fra flere kanter.

Samme språk

Som nevnt henger jo barna med enten de vil eller ei (jf. fingersveipende treåringer), noe som i denne sammenhengen går hånd i hånd med det å kjenne sin fokusgruppe, som er et hovedpunkt i diskusjonene. Man må ikke bare kjenne barna, men også lære seg å snakke, mestre og kontrollere deres språk. Det nevnes som prekært at man som voksen forstår at barna har andre referanserammer og en annen virkelighetsforståelse, og at man innretter seg etter dette.

– Hvis man vil lage noe bra for barn, så må man plassere det i området mellom det de klarer og ikke klarer, sier Gary Pope. – Man må utfordre dem til grensen av deres forståelse og samtidig hjelpe dem til å oppleve noe nytt og det å mestre. Hvis vi gjør dette, så vil de utvikle seg og vokse. Jeg tror i så måte at humor er en bra inngangsport for å nå fram til barn. De liker å le – de er gode til det.

Bevis på akkurat det siste Pope sier, trenger man ikke gå lenger enn femti meter bort på festivalområdet for å finne, i den allerede nevnte medielaben. Her står man ansikt til ansikt med dem man ønsker å lage film og medier for. Barna her utviser en entusiasme som lett smitter.

Ingen formel uten unntak

Inspirasjon og erfaringsskildringer satt til side er det dog én ting festivalen ikke tilbyr; klare svar. Folk sitter i salen og ønsker veiledning til hvordan man skal manøvrere sine tryllestaver, men ekspertene synes svært nølende med å gi den.

Til og med David Freeman, som har nytt suksess som manusforfatter og konseptutvikler for blant annet Pixar, og som i så måte kan legge fram spesifikke teknikker for hvordan animasjonsselskapet som blant annet står bak Toy Story, Finding Nemo og Se opp, har oppnådd sin åpenbare suksess, er forsiktig med å råde noen til å følge det de har gjort.

– Jeg ville ikke brutt reglene før jeg kjente dem. Folk studerer dette, og det finnes mye kunnskap og lærebøker på området.

På den andre siden innrømmer han at den vante veien ikke alltid er den som fører fram.

– Formler er bare formler – og folk kjeder seg om man bare får servert klisjeer og ingen variasjon, sier Freeman som selv har gått i bresjen med banebrytende prosjekter.

Kvalitet med mening

Når det viser seg å være så strevsomt, kan man jo spørre seg om det er så viktig at det man formidler skal være av en viss kvalitet og at man skal snakke nøyaktig samme språk som barna. Kommer barna til å bry seg, så lenge de er underholdt? Er det så farlig om ikke alt er hundre prosent?

– Godt nok er ikke et alternativ når det kommer til barn og media. Vi kan ikke si at barna ikke kommer til å bry seg. Vi er nødt til å gripe fast i de høye estetiske verdiene. De kommer til å gripe seg fast i dem, mener Gary Pope.

Og her rører Pope ved et viktig poeng, samtidig som barna er de som er fremtidens skapere, skal man også ha en drivkraft for å bruke tid, penger og energi på film og medier – på estetikk.

– Som samlet folkemengde konsumerer vi estetikk tusenvis av timer om dagen. Estetikk er det mest ubrukelige av alle ting, og det er det viktigste av alle ting. Det er ingen reell nytte i at ting ser fint ut, men foruten ville våre liv vært slave av funksjonalitet og kjedsomhet. Det er det som hever oss. Man kommer aldri til å finne noe logisk grunnlag for det, men vi trenger estetikk. Folk oppløftes av skjønnhet, og det gjør dem lykkelige. Hvis man ønsker et flott samfunn, så trenger man å infiltrere det med estetikk. Fordi skjønnhet hever oss. Så hvorfor? Av ingen grunn og av den beste av grunner, konstaterer David Freeman.