I år stoppet innsjekkingen av folk på 46 472, og da er vel 50 000 grensen det neste målet. Festivalen har over 80 000 seter tilgjengelig i Fokus-kinoen (6 saler), Verdensteateret, Kulturhuset, Hålogaland teater og kulturhuset Driv, så ennå er det rom for mer.





Festivalsjef Martha Otte gjør et poeng av å åpne festivalen med en ny norsk film, og helst en film med tilknytning til nord. I år var det Hisham Zamans film
Vinterland som åpnet, en 52 minutter lang spillefilm om forventninger og skuffelser, drømmer og løgner, det varme og det kalde, i møtet mellom en kurdisk mann som får møte sin utkårede kone for første gang langt mot nord. Filmen ble innspilt rundt Filmcampen i Målselv forrige vinter. Midt i festivalen var det også premiere på Line Halvorsens dokumentarfilm
USA mot AL-ARIAN, en film som ble svært godt mottatt av så vel presse som publikum. Filmen endte opp med å bli årets publikumsvinner på festivalen.

Årets vinner av Norsk filminstitutts importpris (Aurora) var den argentinske filmen
Chronicle of an Escape (Buenos Aires 1977) av Israel Adrián Caetano, en ganske mørk og brutal fortelling om menn som kidnappes og tortureres under militærjuntaens harde hånd på 1970-tallet. Kritikerprisen gikk til den kinesiske filmen
Still Life av Zhang Ke Jia om de menneskelige konsekvensene av byggingen av en kjempedemning på Yangtse-elven. Filmklubbforbundets Don Quijote-pris gikk til den tyske filmen
Sehnsucht (Longing) av Valeska Grisebach, et sterkt trekantdrama om kjærlighet, lengsler og død. Fredsfilmprisen gikk til dokumentarfilmen
The Cats of Mirikitani av Linda Hattendorf, om en eldre japansk hjemløs kunstner som har sine helt personlige erfaringer og betraktninger om krig og fred.

Årets festival hadde film fra alle verdenshjørner, men svært synlig var den store, og meget gode representasjonen av ny tysk film. Det var ikke bare
Sehnsucht som satte spor, det gjorde også filmer som
Requiem og
Lucy. Filmer fra Balkan var også godt representert gjennom filmer som
Borderpost,
Contact og
The Paper Will Be Blue, alle filmer som på ulikemåter forholder seg til den dramatiske virkeligheten, og den nære historien i området.

Om undertegnede skulle få velge en film fra programmet som burde få et liv videre på norske kinoer, ville valget falt på den meksikanske filmen
El Violin av Francisco Vargas, som har både etiske og estetiske kvaliteter av beste merke.

På seminarfronten var det naturlig nok en debatt knyttet opp mot filmutvalgets rapport i forkant av den nye filmmeldingen til kulturminister Trond Giske, og en debatt om vilkårene for regional filmproduksjon og talentutvikling.

Kalle Løchen


Redaktør




Tidsskriftet Film & Kino