Coraline
Stop motion-animatøren Henry Selick er nok, i alle fall for de som har fulgt med i timen, først og fremst kjent for
Et førjulsmareritt. Men det virkelige mesterverket hans er
Coraline, basert på den britiske forfatteren Neil Gaimans mørke, Alice i Eventyrland-aktige fortelling. Historien om unge Coraline, som finner en tilsynelatende idyllisk vrengeverden bak den mystiske døren i stua, er både animasjonsteknisk det ypperste som noensinne er laget innenfor stop motion-feltet, og en grøssende herlig opplevelse.
Se traileren til
Coraline her.
Gutten og jernkjempen (The Iron Giant)
Brad Bird visste allerede som 11-åring at det var animatør han skulle bli, og knappe tre år senere gikk unggutten i lære hos Milt Kahl – en av Disneys legendariske “Nine Old Men”; studioets toppanimatører! En mer utrolig start på en animatørkarriere er det vanskelig å tenke seg. Bird la seg umiddelbart i selen, og har så langt enda til gode å skuffe (han ble senere hentet inn til Pixar, hvor han tryllet frem
De utrolige og
Rottatouile – to av studioets sterkeste filmer). Langfilmdebuten var
Gutten og jernkjempen – en bemerkelsesverdig vár og fin kombinasjon av
E.T. og 50-talls science fiction-pastisj. Filmen er ikke bare en god historie, befolket av virkelig flotte, flerdimensjonale karakterer, men behandler også en rekke viktige temaer (død, pasifisme, determinisme og, om man legger godviljen til, rasisme) nennsomt og modent. En på alle måter moderne klassiker, og den av de amerikanske tegnefilmene som har kommet nærmest Hayao Miyazakis særegne, lavmælte uttrykk.
Se traileren til
Gutten og jernkjempen (The Iron Giant) her.
Kikis budservice (Majo no takkyuubin)
I dag er japanske Hayao Miyazaki og Studio Ghibli allemannseie, men det var selvsagt ikke alltid slik – ei heller i Japan.
Kikis budservice, som ble til film først etter flere runder med godsnakking med den skeptiske forfatteren av boken, var da det endelig løsnet for Studio Ghibli. Braksuksesstoget deres har ikke stoppet siden. Den lavmælte historien om den unge heksa Kikis første år på egenhånd er en personlig favoritt, og for oss skandinaver ekstra morsom: mye av inspirasjonen til byen og landskapet i filmen er hentet fra blant annet Gotland. Et mer forlokkende animasjonsunivers kan vanskelig tenkes!
Se traileren til
Kikis budservice (Majo no takkyuubin) her.
Den lille havfruen (The Little Mermaid)
Få, om ingen, har hatt like mye å si for tegnefilmens utvikling og tilblivelse som Walt Disney. Det var Disneystudioet som laget verdens første tegnefilm i spillefilmlengde (
Snøhvit og de syv dvergene), og for hver film som fulgte, tøyde og utvidet de kunstformens muligheter og grenser, med nye teknikker og ny teknologi. I årene etter Walt Disneys død stagnerte derimot studioet sakte, men sikkert, og på 70- og 80-tallet ble det så ille at det var like før det var kroken på døra. Slik gikk det heldigvis ikke, og som alle vet kom det en strøm av gigantiske tegnefilmsuksesser fra Disney tiåret etter. Starten på denne nye gullalderen var
Den lille havfruen som, løst basert på H.C. Andersens eventyr, sang seg inn i publikums bankende hjerter med overraskende stor kraft.
Se filmklipp fra
Den lille havfruen (The Little Mermaid) her.
NIMHs hemmelighet (The Secret of NIMH)
Opprørsstemning rådet da Disneystudioet var på sitt laveste punkt, og i 1979 fikk animatøren Don Bluth nok, tok med seg et knippe kolleger og startet sitt eget studio. Den første filmen hans var
NIMHs hemmelighet, løst basert på en populær barnebok (Mrs. Frisby and the Rats of NIMH), og langt på vei en vellykket gjennomføring på Bluths intensjoner om å gjenvinne sjarmen og magien fra fordums tiders Disneyfilmer.
NIMHs hemmelighet var samtidig en hakket mørkere film enn hva man ville sett fra Disney, med medisinske dyreforsøk som bakgrunnstema og karakterer som faktisk dør uten at det feies under teppet (skurkene i Disneys filmer faller som regel til sin død, slik at man slipper å vise det blodige utfallet). En klar triumf, med andre ord, som Bluth dessverre aldri helt klarte å leve opp til med senere filmer.
Se filmklipp fra
NIMHs hemmelighet (The Secret of NIMH) her.
Oppdrag Nemo (Finding Nemo)
Pixar behøver knapt noen introduksjon nå til dags – alle kjenner kongen på animasjonshaugen. Studioet, som hadde sin spede begynnelse som en liten underavdeling av Star Wars-skaper George Lucas’ filmselskap Lucasfilm, har vært like nyskapende og viktig for digitalanimasjon som det Walt Disney i sin tid var for tradisjonell tegnefilm.
Toy Story var tidenes første digitale animasjonsfilm i spillefilmlengde, og siden den gang har studioet fortsatt å flytte grenser og sette standarden de øvrige studioene strever med å nå opp til. Utrolig nok har de enda til gode å lage en dårlig film, og man kunne fisket på måfå i filmografien deres, og likevel fått en storfisk på kroken. Jeg velger meg
Oppdrag Nemo, simpelthen fordi det er en personlig favoritt.
Se filmklipp fra
Oppdrag Nemo (Finding Nemo) her.
The Plague Dogs
Samme år som
NIMHs hemmelighet leflet med dyreforsøkstema som historiebakteppe, tok regissøren Martin Rosen tak i det samme temaet på ganske annet vis. Rosen, som er mest kjent for tegnefilmutgaven av
Watership Down, tok utgangspunkt i boka The Plague Dogs og blåste animert liv i en utrolig dyster historie om to hunder som rømmer fra et forsøkslaboratorium. Med menneskene jagende hakk i hæl på dem, forsøker de to medtatte og skamferte hundene desperat å overleve og finne et sted å leve i fred. Dette høres nok riktig dystert ut – og det er det, for her er det ingen myke Disneyputer å klamre seg til. Ryktet vil sågar ha det til at en kvinnelig publikummer ble så opprørt av filmen at hun klabbet til regissøren Rosen etter premieren! Men dystert betyr ikke dårlig, og
The Plague Dogs er en sterk og god film, og en fin demonstrasjon av kunstformens bredde.
Se filmklipp fra
The Plague Dogs her.
Tale of Tales
Poetisk anlagte, alvorstyngede russere er virkelig noe for seg selv, og
Tale of Tales av Yuri Norstein er et fremragende eksempel på det. I lihet med
Speil av cinematek- og filmklubbfavoritten Andrej Tarkovskij, er
Tale of Tales et forsøk på etterligne menneskelig hukommelse, med en fragmentert montasje av sekvenser og situasjoner som ikke umiddelbart synes å ha noen direkte sammenheng med hverandre. Noen historie i tradisjonell forstand finner man ikke her, men symboltungt er det, og rent overfladisk vakkert er det virkelig. Norstein regnes som en av filmhistoriens viktigste animatører, og
Tale of Tales er bare et av mange gode eksempler på hvorfor.
Hele filmen
Tale of Tales i fire deler:
Del 1 av filmen
Tale of Tales
Del 2 av filmen
Tale of Tales
Del 3 av filmen
Tale of Tales
Del 4 av filmen
Tale of Tales
Wallace & Gromit: Robotbuksene (Wallace & Gromit: The Wrong Trousers)
Engelske Nick Park og hans kjente og kjære figurer er det vanskelig å komme unna. Wallace & Gromit-filmene byr på det ypperste av det britiske Aardman Animation-studioets særegne, plastelinabaserte stop motion-animasjon, med en nitidig sans for detaljer på såvel det tekniske som det humoristiske plan. Alle filmene er fantastiske, men særlig den andre av kortfilmene,
Robotbuksene, treffer en helt spesiell balanse mellom de mange forskjellige lagene av humor og effektiv historiefortelling. Den har også seriens desidert beste skurk: den diabolske pingvinen.
Se filmklipp fra
Wallace & Gromit: Robotbuksene (Wallace & Gromit: The Wrong Trousers) her.
The Wizard of Speed and Time
Den energiske, eksentriske norgesvennen Mike Jittlov er nok for de fleste et fullstendig ukjent navn. Amerikaneren driver fortrinnsvis med en form for animasjon som kalles piksilasjon, som i praksis er stop motion med mennesker istedet for dukker. Jittlov lagde flere kortfilmer på 70-tallet, inkludert Hollywood-eventyret
The Wizard of Speed and Time. I 1987 tok han utgangspunkt i denne kortfilmen og spant en hel spillefilm rundt den. Filmen forteller en klassisk historie om en ung, lovende regissør som strever med å bryte gjennom i Hollywood. Filmen er i utgangspunktet en tradisjonell spillefilm, men rikt krydret underveis med Jittlovs særegne og humørspredende piksilasjonssekvenser utmerker den seg raskt som noe helt for seg selv!
