Sønner av Norge er en film om opprør, pønkrock, drabantbyhelvete, og konflikten mellom hippier og pønkere. Men mest av alt er det en historie om et uvanlig far-sønn-forhold, og styrken i de båndene vi av og til gjør vårt beste for å rive over. Filmen er basert på romanen Teori og praksis av Nikolaj Frobenius, og har premiere fredag 9. september 2011.
Skolekinonytt har stilt regissør Jens Lien fem spørsmål om oppvekst, sønner og punk:
1. Hvordan var det å jobbe med en annen manns oppvekst?
Når jeg filmatiserer materiale er det i utgangspunktet ut fra min opplevelse, i dette tilfellet fra boka. Jeg opplevde en sterk far-sønn skildring, en original skildring, kanskje spesielt en original far som jeg syntes var veldig interessant. Jeg har selv tre sønner i samme alderen som faren i boka har. Jeg kunne kjenne meg igjen i mange av de dilemmaene faren sleit med. Å ta voksenrollen, hva slags oppdragelse trenger et barn osv. Derfor blir på en måte historien personlig for meg også. At boka er løselig basert på Nikolaj Frobenius’ oppvekst ble ikke så viktig. Rent praktisk kunne Nikolaj og jeg diskutere dette og jeg kunne få detaljer fra ham som jeg kunne bruke. Jeg kunne se bilder fra hans familie. Men utgangspunktet var ikke å portrettere hans oppvekst. Det var en selvstendig historie hvor han har lånt en del fra sin oppvekst. Og jeg forteller historien med mine farger og erfaringer fra mitt liv.
2. Var det vanskelig å gjenskape 70-tallets Rykkinn?
Ja det var vanskelig. Rykkinn har forandret seg. De en gang nysådde trærne er 20 meter høye. Kjøpesenteret er bygget ut. Så man må på en måte begynne fra start. For eksempel filmet vi eksteriøret på kjøpesenteret på Jessheim som hadde en fasade som hadde beholdt den originale stilen. Vi filmet interiøret på kjøpesenteret på Romsås som var bygget rundt den samme tiden som Rykkinn, og som ikke var så veldig modernisert. Når det gjelder å gjenskape Rykkinn slik hovedpersonen ser sitt hjemsted i filmen, fokuserte jeg mest på området rundt de spesielle Evensen-blokkene som har en arkitektur som er særegen og spennende. Selv om dette bare er en liten del av Rykkinn, handler filmatisering om å velge bort noe og ta fram de elementene som kan gi den følelsen jeg er ute etter.
Moderne elementer som ga et feil tidsperspektiv måtte vi fjerne digitalt. ALT skal stemme, og publikum er ekstremt oppmerksomme på detaljer når de ser filmer fra en epoke man kan kjenne seg igjen i. Bakepulveret som står i hylla i butikken må være riktig, for alt blir gjennomanalysert av et kritisk publikum som har sine referanser fra tiden.
3. Hvordan var samarbeidet med Johnny Rotten?
Det var uforutsigbart, kaotisk og veldig spennende. Johnny Rotten er fortsatt veldig energisk, sprø og gal. Men han er også en ekstremt positiv og bra mann. Vi hadde mye gøy, og vi har møttes flere ganger etter filminnspillingen.
Han er en reflektert mann og har sterke meninger. Å gi regi til et punk-ikon er i seg selv en umulighet. Hele hans image er bygget opp på å gjøre og si akkurat det han vil. Men vi fant en arbeidsmetode som var kreativ. Og da vi skulle filme og han tråkket ut på verandaen på Tøyen sykehjem og 20 kuldegrader slo i mot ham, ble han plutselig litt enklere å ha med å gjøre. Han har tross alt bodd i solfylte California de siste 20 åra.
4. Med tanke på Svens Nordins rollefigur; tror du det er nødvendig å gi barna motstand slik at de har noe å gjøre opprør mot?
Jeg tror i hvert fall ikke på å overstyre barn og engasjere seg så mye at du pasifiserer dem. Jeg tror, og har selv erfart, at man når barn kommer i tenårene, må tre litt tilbake. Ha oversikt, men holde seg mer i bakgrunnen. De skal selv finne sin plass. Når de er små kan man bruke mye tid på å trekke i gang ting, være kongen. Vi er mange foreldre nå som nekter å bli voksne. Vi dyrker leken og selvutfoldelsen til det ytterste. Det er jo mye morsommere enn å ta den litt mer stive, kjedelige og ansvarsfulle voksenrollen. Men kanskje stjeler vi et opprør fra barna våre.
5. Nevn dine tre favoritter blant biografiske filmer.
Jeg synes ofte biografiske spillefilmer kan bli kjedelige. I hvert fall hvis de prøver å framstå som sanne. Da er jeg mer glad i å se dokumentarer.
Filmer som har gjort inntrykk:
– Sean Penns
Into the Wild
–
Der Untergang
